Barnevernets praktisering av barnets beste, beror i stor grad på hvordan barnevernsarbeidere forstår og fortolker barns omsorgssituasjon og behov. Det kan være langt mellom idealet som garanterer barn og unge best mulig tilpasset hjelp og den virkeligheten barnevernet står overfor når det skal ivareta sitt samfunnsoppdrag og samtidig balansere mellom motstridende behov i møte med barnet/familien. Artikkelen studerer barnets beste som ideologisk og metodisk begrep og er en videreføring av temaer som ble berørt i min doktorgradsstudie, men ikke tilstrekkelig belyst (Brottveit 2007). Doktorgradsprosjektets hovedtema var barnevernsarbeideres forståelse og håndtering av seksuelle overgrep mot barn.
Denne artikkelen drøfter hva det innebærer å handle til barnets beste ved å nærme seg følgende tre delspørsmål: (1) Hvilken betydning har barnets beste som grunnleggende hensyn i barnevernstjenesten arbeid? Spørsmålet belyser min forståelse og fortolkning av hvordan hensynet til barnet aktualiseres i det lovfestede fasearbeidet? (jf. barnevernloven av 1992, kap. 4). Det reflekteres også over barnets beste ut fra begrepene barneperspektivet og barnets eget perspektiv da disse begreper har nær forbindelseslinje. (2) Hvordan fremstår barnets beste som anvendt begrunnelse? Siktemålet er å vise hvordan barnets beste-begrunnelser påvirkes av kontekst og eksisterende forståelsesmåter. Det tas utgangspunkt i seksuelle overgrepssaker som empirisk eksempel.
(3) Hvilke utfordringer står barnevernet overfor i praktiseringen av barnets beste? Spørsmålet belyser sentrale fortolkningsproblemer knyttet til barnets beste, som barnevernfaglig handlingsprinsipp, i lys av FNs barnekonvensjon og annen relevant faglitteratur.
Metode og utvalg
Artikkelens tema har utspring i og bygger delvis på datamateriale fra min doktorgradsstudie (Brottveit 2007). I den forbindelse ble det foretatt samtalepregede semistrukturerte intervjuer (Ruben og Ruben 1995, Kvale 1997) med 35 barnevernsarbeidere fra Oslo og Aust-Agder, jevnt fordelt mellom fylkene. I Aust-Agder deltok samtlige barnevernskontorer med unntak av ett, mens Oslo var representert med cirka halvparten av alle bydelskontorer med en jevn fordeling mellom øst- og vestkantens sentrums- og drabantbydeler. Det ble ikke foretatt intervjuer med barn eller foreldre av hensyn til overgrepsutsatte barn og unges sårbarhet.
Intervjuet besto av to hoveddeler med cirka 35 hovedspørsmål. Del 1 fokuserer på barnevernets saksbehandling og barnevernsarbeidernes opplevelser av sentrale dilemmaer og utfordringer i arbeidet med seksuelle overgrep som barnevernfaglig problemområde. Det var av særlig interesse å belyse barnevernsarbeidernes erfaringer knyttet til konkrete saker de hadde vært involvert i, hvorvidt barnets stemme og perspektiv ble tillagt vekt i saksbehandlingsprosessen og hvordan saker begrunnes.
Intervjuets del 2 belyser barnevernsarbeidernes generelle forståelse av seksuelle overgrep som dagsaktuelt samfunnsproblem og deres syn på det overgrepsutsatte barnet. Samtlige intervjuer ble tatt opp på bånd, anonymisert og transkribert så ordrett som mulig for å ivareta informantenes perspektiv og integritet, og datamaterialet ble behandlet konfidensielt (Brottveit 2007 kap. 3).
Intervjumaterialet ble fortolket innenfor en erfaringshermeneutisk tradisjon (Nerheim 1995) som innebærer å fortolke eksplisitte og implisitte meningsbudskap, sette informantenes meningsutsagn inn i en ny forståelsesramme og erkjenne nye meningssammenhenger. Den norske filosofen Hjørdis Nerheim (1995: 273) understreker at erfaringshermeneutikken omfatter langt mer enn ren fortolkningskunst, da den angår «forholdet til erfaring og helhetsforståelse på et i prinsippet mer fundamentalt plan enn forholdet mellom en tolkningshypotese og dens materiale».
Det var derfor vesentlig å forstå barnevernsarbeidernes utsagn i lys av den enkeltes erfaringsbakgrunn og de diskurser de snakket ut ifra (jf. Brottveit 2007 kap. 2).
Artikkelens tolkningsgrunnlag baseres på en systematisk nylesning av doktorgradens intervjumateriale og min loggbok der inntrykk og erfaringer ble nedtegnet umiddelbart etter hvert intervju for å gjenerindre stemninger fra intervjuene.
I fortolkningen av datamaterialet i et retrospektivt perspektiv, har erfaringshermeneutikken vært fruktbar med sitt fokus på kontekst og helhetsforståelse, samtidig som den åpner for å se materialet på nye måter. Det ble søkt etter utsagn som tematiserer barnevernsarbeidernes forhold til barnet og begrepene barnets beste, barneperspektivet og barnets eget perspektiv.
Nyfortolkning av datamaterialet innebærer en form for trippelhermeneutikk (Alvesson og Sköldberg 1994: 221) idet jeg forholder meg til et allerede fortolket materiale, først tolket og formidlet av informantene for så å bli gjenstand for mine tolkninger gjennom arbeidet med avhandlingen (jfr. Giddens (1976) begrep om dobbelt hermeneutikk). Trippel hermeneutikk betyr å forholde seg kritisk analytisk, både til logikken i barnevernsarbeidernes fortellinger og mine tidligere tolkninger av materialet. Ikke minst handler det om å åpne for nye perspektiver, som i praksis betyr å overskride informantenes virkelighetsforståelse og mine forhenværende tolkninger. I min nye analyse av materialets utvalgte tekstbidrag var jeg særlig opptatt av konteksten barnevernsarbeiderne uttaler seg i, hvordan de snakker om barnet, hvilke ord og begreper som benyttes når de uttaler seg om sine praksiserfaringer og i hvilken grad barnevernsarbeiderne virker opptatt av barnets stemme og perspektiv. Det ble også tatt høyde for underliggende interesser og drivkrefter som kan ha påvirket deres måte å formidle og fortolke egen virkelighetsforståelse på.
Det jeg merket meg i sterkere grad enn tidligere, var kontrasten i måten barnevernsarbeiderne tematiserer hensynet til barnet når de snakker generelt og når de uttaler seg om egen praksis. Når barnevernsarbeiderne uttrykker sine holdninger til barnet på generell basis, blir betydningen av barnets stemme og perspektiv spesifikt løftet fram, og barnet fremstår som subjekt i eget liv. Når de snakker om barnet i en saksbehandlingskontekst, fjerner de seg fra barnet ved å henvise til generelle saksbehandlingsrutiner, annenhåndsinformasjon om barnet og allmenn kunnskap om barns beste. Barnet fremstilles på mange måter som et saksobjekt. Kontrasten mellom holdning og handling ble særlig tydelig i barnevernsarbeidernes utsagn når de beveget seg fra det generelle over i en praksiskontekst.
I det følgende redegjøres det for min forståelse av barnets beste som grunnleggende hensyn på ulike stadier i barneverntjenestens arbeid.
Barnets beste som grunnleggende hensyn i barnevernsarbeidet
Barnets beste som ideologisk begrep bygger på en overordnet visjon om at barnevernet er til for barna, noe som igjen fordrer barns deltakelse og medbestemmelse i vid forstand. Sett fra dette perspektiv fremstår barnets beste som en offisiell begrunnelse for dagens barnevern. Barnets beste som metodisk begrep forutsetter at dette prinsipp er retningsgivende i barnevernets møte med barna og legges til grunn i alle avgjørelser som angår barn og unge. I praksis betyr det at barnets beste må forstås som en overordnet målsetting for barnevernets virksomhet.
FNs barnekonvensjon (1989) har bidratt til en større bevissthet om betydningen av barnets beste, både som ideologisk og metodisk begrep og til en styrking av barns rettsstilling, nasjonalt og internasjonalt (jf. artikkel 3). Alle land i verden, med unntak av USA og Somalia, har nå ratifisert barnekonvensjonen. I Norge ble den ratifisert i 1991 og inkorporert i norsk lovverk i 2003, gjennom menneskerettsloven. Barnekonvensjonens fokus på barnet og barnets rett til å bli hørt, både i en rettslig og en barnevernfaglig sammenheng, har også vært medvirkende til at begrepene «barneperspektivet» og «barnets eget perspektiv» har kommet sterkere i betraktning (Barnekonvensjonens artikkel nr. 12, NOU 2008: 9 s. 15).
Flere av barnevernsarbeiderne fremhever innsikt i det enkelte barns følelser, opplevelser og reaksjonsmønstre som en viktig forutsetning for å forstå og ivareta barnet når de uttaler seg på generelt grunnlag. Måten Eva uttrykker seg på, er illustrerende for flere av barnevernsarbeiderne:
«Det går litt på følelsen til den som er i situasjonen og hvordan den utsatte føler det. Saksbehandlere vil nok kunne oppleve situasjoner og hendelser forskjellig. Det kan jo bety at en saksbehandler må gå vekk fra sine egne normer og regler for å kunne skjønne hvordan den familien lever hjemme i sitt eget hjem. Men barnets oppfatning av saken vil prege min oppfatning av saken. Jeg må jo høre på barnet.»
Når barnevernsarbeiderne uttaler seg om egen praksis i seksuelle overgrepssaker, virker de mer opptatt av praktiserende retningslinjer og den strafferettslige kontrolltenkningen, som preger det seksuelle overgrepsfeltet, enn av barnet. Siri, en annen av barnevernsarbeiderne uttrykker seg slik:
«Jeg ser at det å være prinsipiell ikke alltid er til barnets beste. Hvis ikke saken blir anmeldt av andre, så forplikter vi oss som barnevernsarbeidere til å se om vi skal gjøre det eller ikke. Jeg synes det er vanskelig å si ja eller nei om vi bør anmelde, fordi vi er så fryktelig lei av at alle saker blir henlagt. Jeg synes prinsipielt man skal anmelde hvis man har begrunnet mistanke om at overgrep har skjedd. Men jeg synes det er fryktelig å se på at disse sakene ikke fører frem. Vi anmelder ikke umiddelbart. Det er også ofte at vi kan diskutere med noen av partene hvordan de vil gjøre
