Fagpressenytt

Innlegget har hovedtittel «Hva gjør Norge så spesielt?» med undertittel «Om tannlegetettheten i Norge og enkelte andre land». I ingressen heter det «Har vi en plan som sikrer at fremtidens tannleger opprettholder avansert rehabiliteringskompetanse?».
Det er prisverdig at Blich bekymrer seg for kompetansenivået til oss tannleger i distriktene. Jeg kan imidlertid berolige Blich med at vi som jobber i distrikt både opparbeider, innehar og kommer til å opprettholde vår dentale rehabiliteringskompetanse i hvert fall i 30 år fram i tid!

Blich tåkelegger debatten. Spørsmålsstillingen hans burde handlet om antall tannleger per innbygger og fri etableringsrett. Han insinuerer at vi i distriktene har, og vil få, de samme utfordringene med opprettholdelse av rehabiliteringskompetanse som kolleger med «spesialister borti gata». I siste del av innlegget bruker han antall tannleger i Troms og Finnmark for å underbygge sin bekymring. Er det noen i dette landet som både nå og i framtiden innehar, og vil komme til å opprettholde sin rehabiliteringskompetanse, så er det tannleger i Troms og Finnmark! Det er mye i debattinnlegget til Blich som «ikke henger på greip». Enkelte påstander fra hans side forekommer meg både graverende, misvisende og forledende, siden de kommer fra en universitetslektor ved seksjon for samfunnsodontologi.

Tall og figurer kan brukes til så mangt
Blich presenterer to figurer med søylediagram for å underbygge sine påstander, om at vi har for få pasienter per tannlege i Norge og stiller spørsmålstegn ved om nåværende pasientmengde er bærekraftig. Han velger seg ut årene 2003/2004 og sammenligner med 2020/2021. Figurteksten til figur 1 har han valgt å kalle «Antall pasienter per «profesjonelt aktiv tannlege». Eksempler fra Norden». Når man ser tallene i figur 1 ser det ut til å være store forskjeller, hvor vi i Norge tilsynelatende har vesentlig færre pasienter per behandler, enn antatt sammenlignbare land. Figuren viser også at Norge har hatt en utvikling hvor hver tannlege har fått færre pasienter per behandler innenfor perioden, mens utviklingen i nabolandene har vært at hver tannlege har fått flere pasienter per behandler. Imidlertid ligger alle de nordiske landene, i alle årene, stabilt innenfor 950-1 300 pasienter per behandler.
Hvis man sammenligner Blichs figur 1 med figur 2, ser man at han har presentert de samme tallene for Norden, men nå sett i forhold til flere andre land. Her ser man en interessant endring som Blich unnlater å fokusere på. I figur 2 ser man nemlig at utviklingen i både USA, Tyskland, Japan, Italia og Polen har hatt den samme utviklingen som Norge: nemlig færre pasienter per profesjonelt aktiv tannlege i 20/21 enn i 03/04. I tillegg viser figur 2 at både Tyskland, Japan, Italia og Polen(!) nærmer seg sterkt det Nordiske nivået for antall pasienter per behandler.
I siste avsnitt innleder Blich med «Jeg tviler på at forklaringen på den store tannlegetettheten i Norge ligger i at våre pasienter får et vesentlig bedre tilbud enn befolkningen i våre naboland». Det er lurt av ham å skrive «vesentlig» fordi tallene han presenterer viser at vi ikke har «vesentlig» færre pasienter pr årsverk i Norge enn i de øvrige nordiske landene (ref. Blich, figur 2).

Manipulerende og misvisende referering
I sin tredje siste setning i innlegget velger Blich å ironisere rundt et debattinnlegg fra mars 2022 av professor Elin Hadler-Olsen ved Universitetet i Tromsø (UiT). Blich avslører enten sterkt manglende kunnskap om hva tannleger i Distrikts-Norge driver med, eller han har ikke forstått hva Hadler-Olsen skrev i sitt debattinnlegg. I verste fall er det bevisst manipulasjon fra ham som lektor sin side, noe som forekom