Men først skulle de to vies i kirken. Stemningen var andektig, orgelet bidro med mektige toner. Så skulle presten, en mann med skrantende fysikk og sprukken røst, gi paret noen velvalgte ord med på samlivsreisen.
Holdt pusten
Det ble sannelig en flott tale. Her var det ikke snakk om bare melk og honning, men også om den dypere betydning av en livslang kontrakt mellom to mennesker. Presten klarte å si noe meningsfullt om samlivets ups and downs uten å henfalle til banale klisjeer. Dessverre hadde han et lite problem: Han slett voldsomt med sin ustøe framtoning.
Hendene skalv og kroppen svaiet mens han lette etter de vakre ordene, og flere ganger var han nære på å veive ned de nydelige, ranke blomstervasene som sto plassert ved siden av ham. Mens han på utsøkt vis la ut om kjærlighetens dypere essens, holdt alle i salen egentlig bare pusten i frykt for at han i neste setning skulle utløse en middels stor katastrofe på kirkegulvet. Og da seremonien var slutt, var det det alle snakket om. Om ikke annet satt man igjen med inntrykket at kjærligheten han preket så
