Stortingsmelding «Utdanning for velferd» (St. m. 13 2011-2012) framhever hvordan forskning og innovasjon ikke bare må reduseres til ideer, oppfinnelser, patenter, lisenser og ny teknologi. Det er også behov for å se på hvordan kulturen og organiseringen av arbeidet oppmuntrer til nye arbeidsformer og kunnskapsutvikling. Kårstein og Caspersen (2014) peker imidlertid på at det finnes lite dokumentasjon om nyskaping og innovasjon innen praksisstudier. Det finnes også få eksempler til nå på at brukere eller klienter trekkes inn i undervisning på norske høgskoler. Den internasjonale føderasjonen for sosialarbeidere (ISFW) framhever det å involvere tjenestebrukere som et kjerneelement i arbeidet med å utvikle de sosiale tjenestene (Askheim, Altmann, Gardli & Hasvold, 2010). Å involvere brukerne vil også kunne ha stor betydning for arbeidet med å utvikle de sosialfaglige utdanningene. Prosjektet som presenteres i denne artikkelen, er et aksjonsforskningsprosjekt. Det har involvert ungdom som bor på barnevernsinstitusjoner, studenter på vei til å bli barnevernspedagoger og miljøterapeuter som veileder studenter når disse er ute i praksis som en del av utdanningen.1)
Både ungdom i barnevernsinstitusjon, studenter og veiledere forholder seg til allmenne forståelser av hva det innebærer å være ungdom, student og veileder. Studenten skal lære, veileder skal understøtte læreprosesser mens ungdommene befinner seg i randsonen av disse prosessene. Ungdommene har tradisjonelt ingen rolle relatert til studenten. Å ha studenter i praksis på institusjonene der ungdom bor, blir da å betrakte som en forstyrrelse - eller noe som kan virke negativt inn på ungdommens utviklingsprosjekt slik det er definert av dem som arbeider med ungdommen - i noen tilfeller også av ungdommen selv. Ungdommene blir forstått som sårbare, og det å ha studenter i praksis der ungdommene bor, blir betraktet som noe som kan øke risikoen for at noe kan gå galt.
Vi har i prosjektet Ungdom som medveileder rokket ved etablerte roller ved å tilby ungdom som bor på institusjoner, å være veiledere for studenter i praksis ved ungdomshjemmet der ungdommene bor. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Bakkehaugen barnevernssenter (Oslo kommune) og Høgskolen i Oslo og Akershus. Det har involvert fire ungdomsinstitusjoner, fire ungdommer, fire studenter og seks veiledere. Prosjektet ble gjennomført høsten 2013.
Prosjektet har hatt tre hovedmålsettinger: For det første at beboerne i ungdomshjemmene der studentene har praksis, skulle ha en god opplevelse av studentenes nærvær; for det andre at studentene både skulle lære noe av ungdommene om hvordan det er å bo på ungdomshjem og det å være barnevernsklient. Slik kunne de også lære mer om seg selv som blivende profesjonsutøvere; for det tredje at studentenes erfaringer fra å delta i prosjektet ville bidra til å endre praksis slik at de som nyutdannede profesjonsutøvere vil snakke mer med barn og unge enn det som ofte er vanlig i barnevernet - og snakke med dem på måter barn og unge finner meningsfulle.
Prosjektet kan betraktes som en kontekstuell nyskaping. I tillegg til målsettingene som ble formulert for prosjektet, har vi som har ledet det, vært opptatt av hvilken betydning denne konteksten har hatt for deltakerne, først og fremst ungdommenes og studentenes muligheter for utvikling. Det er også dette temaet vi ønsker å belyse i denne artikkelen. Problemstillingen vi reiser her er: Hvilken utviklingsmessig betydning vil det å endre på rollene mellom ungdommer og studenter kunne ha? For å besvare dette spørsmålet vil vi også berøre noen spørsmål knyttet til målsettingene for prosjektet, slik som: Hvordan har ungdommene opplevd denne nye praksisen? Hvilken betydning har deltakelse hatt for studentenes profesjonskvalifisering? Har prosjektet ført til endringer i måten ungdom, studenter og profesjonelle forstår og forholder seg til hverandre på? Vi kommer altså i noen grad inn på målsettingene for prosjektet, men mest vil vi belyse hvordan det å endre roller og relasjoner mellom ungdommer og studenter har skapt nye utviklingsmuligheter for deltakerne i prosjektet. I denne sammenhengen er det som sagt først og fremst ungdommene og studentene vi er opptatt av. Vi vil imidlertid også i noen grad berøre spørsmålet om hvilken betydning prosjektet har hatt for de som arbeider på institusjonene der ungdommene bor.
Teoretisk utgangspunkt
Det er nødvendig å tydeliggjøre noen teoretiske premisser før vi går videre. To premisser har ligget til grunn da vi utformet prosjektet og blir også benyttet som analytisk utgangspunkt:
Det første premisset er at utvikling er noe som skjer i en kulturell kontekst, kontekst forstått som noe vi er en del av, ikke noe som omslutter oss. Det innebærer at utvikling forstås som prosesser som er grunnleggende kulturelt forankret, og at de skjer gjennom et samspill mellom de muligheter som finnes for et individ innen en gitt kultur, og hvordan individet skaper mening og tar i bruk disse mulighetene (Benwell & Stokoe, 2006, Jansen 2013).
Det andre premisset er at profesjonelle, klienter og studenter «skapes» i relasjon til hverandre (Järvinen & Mik-Meyer 2012). Det innebærer at en klient blir en klient fordi det også finnes andre som ikke er klienter, men som er profesjonsutøvere som har sitt virke nettopp overfor klientene. Det innebærer også at studenter blir studenter i relasjon til blant annet ferdig utdannede fagfolk.
Vi kan snakke om at ungdommene og studentene blir posisjonert (Davies & Harré 1990) både i forhold til hverandre og i forhold til rådende forståelser av hva det vil si å være barnevernssungdom, student og profesjonsutøver. Denne posisjoneringen skjer i en vid samfunnsmessig kontekst og en lokal kontekst. Det er den lokale konteksten vi har forsøkt å endre i prosjektet Ungdom som medveileder.
Begrepet subjektposisjoner (Davies & Harré 1990) henspiller på mulige forståelser, som er tilgjengelige i en gitt kontekst, av hvem man kan være; og på subjektivitet som en opplevelse av seg selv, som oppstår ved å posisjonere seg og bli posisjonert i forhold til ulike subjektposisjoner (Staunæs 2003). Anne Phoenix (2007) beskriver subjektposisjoner som mulige og umulige eksistenser (ways of being). Vanlige subjektposisjoner for ungdom i barnevernet er for eksempel posisjonen som offer (for omsorgssvikt) eller problembarn (Jansen 2010). Subjektivitet kan altså forstås som opplevelser av seg selv, som blir til gjennom ulike diskursive praksiser og posisjonering i ulike situasjoner.
Grunnen til at vi trekker fram disse begrepene i denne sammenhengen, er at de egner seg til å belyse det som skjer når vi i prosjektet har endret på posisjonene «ungdom» og «student». En av hovedmålsettingene i dette prosjektet var å gjøre opplevelsen av å ha studenter på institusjonene mindre belastende for ungdommene. Med dette kan vi også ha bidratt til å skape nye subjektposisjoner for ungdommene - og med det også nye muligheter for utvikling.
Før vi går over til å presentere erfaringer og resultater fra prosjektet, gir vi en kort beskrivelse av hvordan prosjektet ble gjennomført.
Gjennomføringen
Utgangspunktet for prosjektet var den bekymringen som personalet på ungdomshjemmene har overfor ungdommene som bor der. Konkret i dette tilfellet gjaldt det usikkerhet om hvordan ungdommene opplever og reagerer på at studentene som er i praksis, kommer inn i hjemmet deres. Ungdom som bor eller har bodd i institusjoner har også uttrykt at de må forholde seg til svært mange voksne (Barnevernsproffene 2011). Men studenter trenger praksisplasser - og de trenger praksisplasser der det utøves barnevernsfaglig arbeid for å kunne lære noe om det.
Så hvordan løse dette dilemmaet? Hva om vi snur problemstillingen og tenker at det ikke er det å ha studenter i praksis i seg selv, men den rollen de har i møte med de unge som er problemet. Og ikke minst hvilken rolle ungdommene har til studentene. Hva skjer da om vi forsøker å rokke ved etablerte forståelser og relasjoner slik at studentene ikke bare er mer eller mindre ubudne gjester eller blivende profesjonsutøvere? Hva om vi tenker at ungdommene har erfaringer som er verdifulle i læringsøyemed, og at denne erfaringen er noe studentene vil ha bruk for?
Vi satte ned en prosjektgruppe med deltakere fra Høgskolen i Oslo og Akershus og Bakkehaugen barnevernsenter. Vi etablerte en referansegruppe med styrere på aktuelle institusjon
