Å vende tilbake til opprinnelseslandet etter å ha vært i eksil er en utfordrende prosess som påvirkes av forhold både i opprinnelseslandet og i vertslandet. Flyktningene skal samtidig både venne seg av med eksilet og tilpasse seg det landet de reiser tilbake til (Askeland og Sønneland, 2007. Gahanem, 2003, Koser og Black, 1999). Formålet med denne artikkelen er å gi innsikt i den prosessen det er å vende tilbake fra eksil, med utgangspunkt i erfaringene til en gruppe flyktninger. Sosialarbeidere møter nyankomne flyktninger i mottaks- og omsorgssentre og bistår flyktninger både ved etablering i kommuner og i forberedelsene til tilbakevending til opprinnelseslandet. Kunnskap om dilemmaene og utfordringene knyttet til flukt og tilbakevending er dermed viktig i sosialt arbeid.
Det er skrevet lite om flyktningers tilbakevending til opprinnelseslandet (Preston, 1999, Ghanem, 2003) og enda mindre om tilbakevending til Chile. På norsk har Valenta og Berg (2003) evaluert tilbakevendingsprogrammet, mens Sagaute og Myrseth (1996) har skrevet om barns opplevelse av tilbakevending til Chile. Berg og Lauritzen (2009) behandler også tilbakevending i sin bok om eksil og livsløp. Det er dessuten skrevet flere hovedoppgaver (Myrvold, 1992, Ramm, 1990, Munch, 1994, Godøy, 1996).
Denne artikkelen omhandler flyktningers opplevelser av tilbakevending til Chile. Vi er opptatt av hva som påvirker flyktningenes valg om å vende tilbake, og hvordan de opplever tilbakevending. Vi gjør bruk av en modell utviklet av Bolzman (1994, 1996) som tydeliggjør at flyktningers integrasjon i eksil er en dynamisk prosess som påvirkes av faktorer på sosiopolitisk nivå. Ved å bruke denne modellen i analysen av våre data vil vi bidra til økt forståelse av at også tilbakevendingssituasjonen er påvirket vel så mye av kontekstuelle som av individuelle faktorer.
Artikkelen bygger på intervjuer med 13 chilenske flyktninger, kvinner og menn, som alle kom som flyktninger til Norge som voksne eller unge voksne. Da de ankom Norge var de i ulike situasjoner. Mens noen hadde partner da de kom til Norge, fikk andre chilensk eller norsk partner mens de var her. De fleste har barn, mange av dem født i Norge, og noen hadde fortsatt barn som var bosatt i Norge på intervjutidspunktet. Alle hadde levd i eksil i Norge i mange år da de vendte tilbake til Chile. På intervjutidspunktet, høsten 2006, hadde alle igjen bodd mer enn tre år i Chile, noen siden begynnelsen av 1990-tallet. Bare en reiste mer eller mindre regelmessig til Norge for å besøke familie og holdt muligheten åpen for å flytte tilbake til Norge på et senere tidspunkt.
Informantene ble rekruttert ved hjelp av «snøballmetode» gjennom chilenske nettverk i Norge og Chile. Intervjuene var halvstrukturerte, ni av intervjuene var individuelle mens ett foregikk som fokusgruppeintervju. Vi intervjuet på norsk, spansk og engelsk uten tolk. Intervjuene fokuserte på beslutningen om tilbakevending og opplevelsen av å være tilbake. Vi har dermed begrenset materiale om informantenes livssituasjon i eksil i Norge.
Innledningsvis gir vi en kort oversikt over chilensk eksil, før vi beskriver Bolzmans modell. Vi vil deretter analysere vårt eget materiale med utgangspunkt i denne modellen.
Flukt fra Chile, eksil og tilbakevending
Den 11. september 1973 ble Allendes regjering styrtet i et militærkupp. I løpet av de første dagene etterpå ble rundt 3.000 mennesker drept, og mange måtte flykte. Etter kuppet ble fengslinger, tortur og politisk forfølgelse vanlig, spesielt rettet mot folk som var eller hadde vært politisk aktive. I tillegg ble tvungen eksil innført som straffemetode mot opposisjonelle og for å bli kvitt venstresiden (Lira og Loveman, 2005,Wright og Oñate, 2007b). De som dro i eksil ble avskåret fra å komme tilbake til Chile, og mer enn 260.000 chilenere ble nektet innreise i perioden 1973-1987 (Rebolledo og Acuña, 2001).
5.700 chilenere kom til Norge under diktaturet (1973-1990) (SSB, 2006). Chilenske flyktninger i Norge fikk varig oppholdstillatelse, enkelte også norsk statsborgerskap. 1.048 vendte tilbake til Chile i perioden 1990-2002, de fleste på begynnelsen av 1990-tallet. Av disse var 177 registrert som gjeninnvandret til Norge i 2003 (Valenta og Berg, 2003).
Eksil er en nødvendig flukt fra en situasjon med politisk vold hvor en søker tilflukt et annet sted uten å kjenne varigheten av oppholdet (Bolzman, 1994). Det dramatiske i å måtte flykte og å være i eksil forblir underkommunisert i mye av litteraturen om tilbakevending. Dette har heller ikke vært tema i våre intervjuer.
Tilbakevending - et samspill mellom ulike faktorer
Både flukt og muligheten for tilbakevending avgjøres av forhold på makropolitisk nivå, derfor er det nødvendig å sette flyktningers livsløp inn i en sammenheng. Individuelle tilpasningsprosesser til eksil og av-eksiliering må altså forstås kontekstuelt. Bolzmans (1994, 1996) modell for tilpasning til eksil tar utgangspunkt i hendelser eller vedvarende tilstander på sosiopolitisk eller makrososialt nivå som så virker inn på den individuelle tilpasningsprosessen. Dette synet står i motsetning til en forståelse av integrasjon av flyktninger som en individuell og lineær prosess der tid i vertslandet er den viktigste faktoren. Tilbakevendingsprosessen er dynamisk, derfor mener vi at en analyse med vekt på samspillet mellom sosiopolitiske og individuelle forhold kan være fruktbar.
Bolzman oppfatter eksil som en dynamisk situasjon, men skiller likevel mellom ulike stadier som karakteriseres ved en sentral sosiopolitisk hendelse eller vedvarende tilstand på makrososialt nivå. Flyktninger har sine individuelle opplevelser av disse stadiene, de uttrykkes på særskilte vis i eksilmiljøet, og påvirker også hvordan flyktningene forholder seg til både opprinnelses- og vertsland.
Bolzman baserer sin modell på fire elementer: hendelse eller vedvarende tilstand på makrososialt- eller sosiopolitisk nivå, ressurser, oppfatning av situasjonen og identitet.
Hendelsen eller den vedvarende tilstanden som innvirker på flyktningenes liv kan enten finne sted i opprinnelseslandet eller i vertslandet. Bolzman nevner som eksempel militærkupp i hjemlandet, økonomisk krise eller oppblomstring av fremmedfrykt i vertslandet. Slike situasjoner kan endre flyktningers tilpasning til vertslandet og deres forhold til opprinnelseslandet. Det påvirker videre flyktningenes ressurser, oppfatning av egen situasjon og identitet.
Ressurser er den kapitalen flyktningene innehar i vid forstand, og som definerer deres sosiale posisjon og utgjør de midler som kan mobiliseres når situasjonen endres. Kollektive ressurser som springer ut av gruppers felles historie, er i hovedsak symbolske og bidrar til å forme gruppas identitet. Dette kan for eksempel være felles språk, mål, verdier og former for kollektive organiseringer. Personlige ressurser har sitt utgangspunkt i den enkeltes spesifikke liv og kan være sosio-økonomiske, sosiale, helsemessige, kulturelle eller legale i form av formelle rettigheter og muligheten til å bruke dem. Noen sentrale hendelser eller vedvarende tilstander vil kreve alle ressurser en person har tilgjengelig, slik som for eksempel politisk forfølgelse.
Oppfatning av situasjonen viser spesielt til hvordan flyktningene opplever varigheten av eksilet: som permanent eller midlertidig, kort- eller langvarig. Hvordan situasjonen forstås påvirker flyktningenes mobilisering av ressurser, for eksempel i hvor stor grad de orienterer seg mot opprinnelseslandet eller mot vertslandet.
Identitet er et omdiskutert begrep og kan forstås på ulike måter. Bolzman (1993:323-324) ser identitet som kontekstuell og skapt i interaksjon med omgivelsene. Identitet formes gjennom sosialiseringsprosessen hvor personer internaliserer måter å føle, tenke og handle på. Identitet er et strukturerende system som baserer seg på sosiale og personlige kategorier. Systemet er likevel fleksibelt, noe som gjør en i stand til å møte nye situasjoner uten at identiteten må endres grunnleggende. Ved radikale endringer i livssituasjon vil en mobilisere de delene av identiteten som virker mest relevante i den nye situasjonen. Dersom endringer i sosiale omgivelser fremmer eller hemmer vesentlige ressurser, kan identitetsstrukturen bli utfordret og re-definert. Identiteten har med andre ord både strukturelle og situasjonsavhengige dimensjoner og har i seg muligheter for både kontinuitet og endring. Identitet påvirkes av forholdet mellom de andre tre elementene Bolzman opererer med i sin modell: hendelser eller vedvarende tilstander på sosiopolitisk nivå, ressurser og oppfatning av situasjonen.
Vi mener å finne tre hendelser eller situasjoner på sosiopolitisk eller makrososialt nivå som vi legger til grunn for en inndeling av tilbakevendingsprosessen til Chile i tre stadier. Den første inntreffer når det blir mulig å reise tilbake. Den neste er stabiliseringen av et demokrati som ikke innfridde forventnin
