Når vi i denne artikkelen skal se på omsorgspraksis i barnevernet, skiller vi mellom omsorg som utøves på institusjon og omsorg som er knyttet til saksbehandling i den kommunale barnevernstjenesten. Det er først og fremst barneomsorg på institusjon vi skal omtale her, og da institusjon definert mer som et sosialt fenomen enn som et bestemt rettslig subjekt etter barnevernsloven. Eksempler på institusjoner vi innlemmer i vår analyse, og som ikke defineres som barnevernsinstitusjoner etter barnevernsloven, er kommunale omsorgsboliger for enslige mindreårige flyktninger og statlige mottak for mindreårige asylsøkere over 15 år. Barnevernet som faglig instans må selvsagt utøve omsorg for barn. Saksbehandlere må vurdere omsorgssituasjoner, noe som innebærer både problemstillinger om anerkjennelse og kommunikasjon med og rettigheter for barn og unge med minoritetsbakgrunn. Barnevernstjenestene i kommunene utøver likevel i liten grad daglig omsorg for de barna og ungdommene de er saksbehandlere for.
Det er ved fire høgskoler samlet inn 160 anonymiserte kasus som har problemstillinger knyttet til barnevernets møte med familier og barn med etnisk minoritetsbakgrunn, både i barnevernsfaglig arbeid i ulike institusjoner og i barnevernstjenesten på statlig, regionalt og kommunalt nivå. Hensikten med forskningsprosjektet er gjennom analyse av disse kasusene å få ny kunnskap både om hvordan barnevernet utøver sin praksis overfor disse familiene og barna, og barnevernets forståelse av ulike sosiale problemer knyttet til arbeidet med barn og familier med minoritetsbakgrunn. Artikkelen er en av flere artikler som er skrevet på bakgrunn av dette materialet (Rugkåsa, Eide & Ylvisaker, 2015a, Rugkåsa, Eide & Ylvisaker, 2015b, og Ylvisaker, Rugkåsa & Eide, 2015 in press). I denne artikkelen er problemstillingen hvordan barnevernsarbeidere forstår sin omsorgspraksis overfor barn og unge med minoritetsbakgrunn, som bor på institusjon.
Omsorg som kunnskapsfelt i barnevernet
I en studie av levekår for enslige mindreårige asylsøkere i mottak ble det, gjennom en kunnskapsstatus om omsorg, påpekt en mangel på omsorgskunnskap både i dette feltet og i barnevernet mer generelt (Lidén, Eide, Hidle, Nilsen & Wærdahl, 2013). En slik mangel på omsorgskunnskap, med fokus på barnevernet som omsorgsutøver, kan forstås på flere måter. En mulig tolkning er at det finnes en viss motstand mot profesjonalisering og teoretisering av barnevernets kjerneområder. I tillegg er det påpekt av flere at barnevernet er et tverrfaglig felt hvor ingen profesjoner kan gjøre krav på en bestemt kunnskap og begrepsforståelse (Bunkholdt & Larsen, 1995, Nygren, 1995).
En annen tolkning er at omsorgsutøvelse kan være noe som tas for gitt i barnevernet, som en naturalisering av omsorg (Tholin, 2011). Omsorg blir da noe alle mennesker kan utøve, særlig kvinner (Finch & Groves, 1983, Oltedal, 2013). En slik naturalisering av omsorg bekreftes også når Larsen (2004, s.16) ønsker å gå utover begrepene behandling og omsorg på institusjon og løser det ved å fokusere på miljøterapeutisk arbeid. Dette bekrefter antakelser om at omsorgsutøvelse på institusjon kan tas for gitt og framstår som utydelig. Skårderud og Sommerfeldt (2013, s.45) påpeker at omsorg er et sentralt begrep i profesjonsutøvelsen på barnevernsinstitusjoner, og legger vekt på den relasjonelle omsorgen hvor samspill og avhengighet er de sentrale aspektene i omsorgsutøvelsen. Skårderud og Sommerfeldt (2013) diskuterer likevel ikke nærmere omsorg som fenomen, og anvender heller ikke i særlig grad profesjonell omsorg som tilnærming i det miljøterapeutiske arbeidet.
Det finnes likevel kunnskap om omsorgsutøvelse innenfor barnevernets virksomhet. Nygren (1995, 2011) og Hundeide (2007) fokuserer nettopp på utøvelse av barneomsorg som et kjerneområde i barnevernet. Disse to forfatterne bygger i stor grad på utviklingspsykologiske tilnærminger, men legger i noen grad også vekt på en kulturpsykologisk dimensjon. Utviklingspsykologiske tilnærminger er sentrale i utøvelse av barneomsorg, og i arbeidet med enslige flyktningbarn omtales dette ofte som utviklingsstøttende omsorg (Bengtson & Ruud, 2012). Utviklingsstøttende omsorg kan også knyttes til foreldreveiledningsprogrammet ICDP (International Child Development Programme) som er utviklet av Karsten Hundeide (2007). I ICDP legges det vekt på tre sentrale dialoger i omsorgen for barn og unge; den emosjonelle, den medierende og den regulerende dialogen. Et sentralt moment i denne omsorgsmodellen er at den regulerende eller oppdragende dialogen, som handler om å utvikle og hjelpe barn til selvkontroll og å gi positiv grensesetting, er avhengig av både en emosjonell og en meningsskapende dialog mellom omsorgsgiver og barn. Den emosjonelle dialogen er rettet mot barns følelsesmessige utvikling og det å skape trygghet og tillit. Den meningsskapende dialogen er rettet mot barnets kognitive utvikling og forståelse av verden rundt seg (Christie, Døhlie & Eide, 2011). ICDP som arbeidsmetode anvendes i dag av sentrale barnevernsmyndigheter for opplæring av omsorgsansatte på institusjon og til foreldreveiledning i de kommunale helse- og velferdstjenestene. Både ICDP og Pär Nygrens (1995) tilnærming til barneomsorg knytter omsorg til sosialisering som fenomen og til oppdragelse av barn og unge mer generelt.
Det er to sentrale aspekter ved omsorgsutøvelse på institusjon vi vil framheve i denne artikkelen. Det ene er hva som kjennetegner det vi omtaler som profesjonell omsorg, det andre er hvilken fagkunnskap som blir ansett som særlig relevant i arbeidet med barn og unge med minoritetsbakgrunn. Den praktiske omsorgen på institusjoner utøves i et spenningsfelt mellom de ansattes faglige kompetanse og barnas behov for omsorg. Det er i dette spenningsfeltet at profesjonell omsorg som fenomen oppstår og gir mening. Det er særlig innenfor fagdisipliner som psykologi, filosofi, helsefagene og samfunnsfagene at vi finner omtale av profesjonalitet i omsorgsarbeid. Det som i forskningslitteraturen omtales som profesjonell omsorg (Ruyter & Vetlesen, 2001) kan knyttes til de to dimensjonene det personlige og det rasjonelle i dette arbeidet, der den profesjonelle omsorgen ideelt sett utøves som en reflektert balansegang mellom det emosjonelle og det upartiske (Nortvedt, 2001, Forsund & Jacobsen, 2010).
Det upartiske og rasjonelle aspektet i profesjonell omsorgsutøvelse kan knyttes til de rammebetingelsene som institusjonene må forholde seg til. Dette vil være de juridiske og administrative forutsetningene som eksisterer gjennom det lovverket og de retningslinjene som institusjonene til enhver tid må forholde seg til. Slike rammebetingelser innebærer for eksempel aktuelle rundskriv og retningslinjer for individuell kartlegging og tiltaksplaner. Rammebetingelsene for institusjonene kan knyttes til det som innen velferdsforskningen omtales som en form for omsorgsrasjonalitet (Wærness, 2001), en mål-middel-rasjonalitet som er opptatt av å finne fram til de mest effektive metodene for å realisere bestemte mål i en organisasjon. Neumann (2012) påpeker at kunnskapen om omsorg på institusjon i for stor grad har fokusert på det personlige og det relasjonelle, og at det i mindre grad har vært et kunnskapsfokus knyttet til de strukturelle og institusjonelle rammene som barnevernet utøver sin rolle innenfor.
Sosialt arbeid med barn og familier med minoritetsbakgrunn krever i større grad en utvidet omsorgsforståelse, som i tillegg til utviklingspsykologiske tilnærminger også innbefatter en kritisk kulturanalytisk eller kultursensitiv tilnærming til oppvekstsituasjonen (Rogoff, 2003, Eide, 2012). Dette påpekes blant annet av Saus (2006) som har gjennomført forsk-ning om barnevern i de samiske områdene i nord. Hun framhever i sin forskning at barnevernet er påfallende lite interessert i kunnskap om kontekstuelle forhold. Likeledes påpeker hun at barnevernet mangler teoretisk grunnlag for å trekke inn kontekstuelle aspekter i sitt arbeid (Saus, 2006, s. 17). Eksempler på slik kontekstuell kunnskap kan være hva som er samiske barns beste, lokalsamfunn som kulturkunnskap og hva som menes med kultursensitiv praksis. Det kontekstuelle aspektet i omsorgsutøvelsen innbefatter også betydningen av jevnalderrelasjoner og transnasjonale omsorgsrelasjoner (Engebrigtsen, 2012). Et eksempel på hvordan transnasjonale omsorgsrelasjoner kan få konsekvenser for tilhørighet og integrasjon, er forventninger om økonomiske overføringer som får konsekvenser for utdanning og arbeid, og hvordan transnasjonale foreldreskap påvirker og opprettholder normer og verdier fra hjemlandet (Gilliam et al. 2005, Carling et al. 2012). Eksempel på jevnalderrelasjonens betydning er hvordan plasseringer i en barnevernsinstitusjon ofte er rettet mot barn-voksen-relasjoner, mens barnefellesskapet gjerne er beboernes primære referanseramme (Egelund & Jakobsen, 2011, Clarke
