Det er trist at for Einar Gelius er misjonsiver etter å befeste et negativt syn på islam mer viktig enn å reflektere kritisk over den motkritikken han får, skriver Osamah Rajpoot.
Det er vanskelig å se annet enn at Tolkien og mye annen fantasy synliggjør dype behov. I noen grad dekker de dem også, selv om vi nok ikke er evolvert for å se TV-serier.
Hvorfor aksepterer og erkjenner ikke Gelius at flertallet av verdens muslimer, både lærd og lekmann, hver dag tar et oppgjør med terrorinspirerte teologiske begrunnelser?