Den norske velferdsstaten har høye ambisjoner. Et bærende prinsipp i samfunnet vårt er å sikre mennesker likeverdige levekår og demme opp for sosial ulikhet. Både innenfor sosialfaglig arbeid, innen utdanning og i helsesektoren står yrkesutøvere overfor en rekke utfordringer knyttet til å realisere velferdsstatens intensjoner. I Utdanning for velferd (St.meld. nr. 13 (2011-2012)) understrekes behovet for en helhetlig forståelse av de utfordringene velferdssystemet byr på. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er hvordan relativt nyutdannede barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere, sykepleiere og lærere (heretter omtalt som helse- og sosialarbeidere og lærere) opplever disse utfordringene.
Felles for mange nyutdannede yrkesutøvere innenfor ulike profesjoner er at de beskriver selve overgangen fra utdanning til arbeidsliv, også omtalt som grensekryssing, som sjokkartet. Dette knyttes til at det kan være stor avstand mellom teori og praksis og et gap mellom kunnskap tilegnet gjennom utdanning og yrkesfeltets kunnskapskrav. Det kan også handle om at en del av de nyutdannede møter et yrkesfelt som forventer at de er «ferdigvare» med få muligheter til systematisk oppfølging og fortsatt kvalifisering i yrket. Dette vanskeliggjør det Lave og Wenger omtaler som legitim, perifer deltakelse; gradvis å bli en del av et faglig fellesskap (Damsgaard og Heggen 2009, 2010; Lave og Wenger 2007; Raaen 2008; Smeby 2008; Smeby og Mausethagen 2011; Terum 2005). Det at nyutdannede opplever overgangen til yrket som krevende, kan også knyttes til det Vike (2004) omtaler som et velferdssamfunn uten grenser. Et slikt samfunn, som preges av tvetydige mål, uklare definisjoner av hva som er god tjenestekvalitet og en stadig økende avstand mellom de oppgavene som skal løses og de ressursene som er tilgjengelige, skaper en rekke dilemmaer for ulike profesjonsutøvere, også kalt bakkebyråkrater (Lipsky 2010 [1980]).
Eksempler på slike byråkrater kan være lærere, sosialarbeidere, dommere, offentlige advokater og helsearbeidere (Holm 2007; Lipsky 2010 [1980]). De har det til felles at de jobber direkte med mennesker, har skjønnsvurderinger som en vesentlig del av jobben sin og ansvar for å utforme velferdstjenestene i praksis. De inngår i ulike profesjoner. Samtidig møter de utfordringer som ikke primært er knyttet til den enkelte profesjon eller fagfelt, men til fellestrekk ved velferdsstatens yrker.
I denne artikkelen rettes søkelyset nettopp mot noen av de utfordringene bakkebyråkrater står overfor når de skal ivareta velferdsstatens ansvar i ansikt-til-ansikt-relasjonene til mottakerne av velferdstjenestene. Artikkelens to hovedspørsmål er:
Hvilke utfordringer er felles for relativt nyutdannede helse- og sosialarbeidere og lærere i kommunal virksomhet?
Hvordan kan de opplevde utfordringene forstås - ikke først og fremst som et anliggende eller faglig spørsmål for den enkelte profesjon, men som et felles anliggende for ulike profesjoner i et velferdssamfunn som det norske?
Artikkelen innledes med en redegjørelse for den kvalitative studien Profesjonalitetens mange ansikter som artikkelen bygger på. Deretter belyses noen av utfordringene knyttet til velferdsstaten, basert på Vikes problematisering av det han omtaler som en utopisk velferdsstat og Lipskys teori om bakkebyråkratenes utfordringer (Lipsky 2010 [1980]; Vike 2004). Lipsky har vært kritisert for sitt fokus på likhetene mellom profesjonene, og for at det som er forskjellig er tonet kraftig ned. Samtidig er det reist spørsmål ved om Lipskys teori, som er basert på amerikanske forhold, kan anvendes på andre velferdssamfunn (Grung 2008). I denne artikkelen er det nettopp de utfordringene som er felles for profesjonene som er i fokus. Vi mener derfor at Lipskys teori fremstår som et relevant analysegrunnlag i denne sammenheng kombinert med Vikes problematisering av særpreg ved den norske velferdsstaten.
Artikkelen presenterer også et utvalg av annen forskning om utfordringer i kommunal tjenesteyting i velferdsstatens yrker. Empirien fra studien presenteres og diskuteres med hovedfokus på følgende tre sentrale funn som er felles for studiens informanter på tvers av profesjonene: 1. Mangel på tid og ressurser. 2. Den dårlige samvittigheten og det privatiserte nederlaget. 3. Galgenhumor og krenking.
Studien Profesjonalitetens mange ansikter
Bakgrunnen for denne artikkelen er som nevnt den kvalitative studien Profesjonalitetens mange ansikter. Studien er gjennomført som et samarbeid mellom Høgskolen i Telemark og Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Intervjustudien består av 40 informanter med to til fem års yrkeserfaring etter bachelorutdanningen. De omtales som relativt nyutdannede fordi hovedvekten av informantene har arbeidet i tre år eller mindre etter grunnutdanning. Utvalget er sammensatt av helse- og sosialarbeidere og lærere. Studien er gjennomført i fire kommuner på Østlandet i perioden november 2007 til januar 2008. Intervjuene foregikk på informantenes egne arbeidsplasser og tok i gjennomsnitt 1 time. Det er tidligere publisert både artikler og bøker fra studien knyttet til særpreg ved de ulike profesjonene, samt forskjeller profesjonene imellom. (Damsgaard 2010a, 2010b, 2010c, 2011; Damsgaard og Heggen 2009, 2010; Heggen og Damsgaard 2010a, 2010b).
Studien belyser hovedtemaene profesjonalitetsforståelse, profesjonskvalifisering og utfordringer/dilemmaer i yrket. Intervjuguiden er semistrukturert med en kombinasjon av ulike spørsmålstyper; åpne, oppfølgende, inngående, spesifiserende, direkte og fortolkende (Kvale og Brinkmann 2009). Under intervjuene benyttet vi teknikker som speiling og oppsummering for å sikre oss at de fortolkningene vi gjorde var i samsvar med det informantene mente å uttrykke (Egan 2007; Kvale og Brinkmann 2009). Intervjuene ble transkriberte i sin helhet. Data er analysert med utgangspunkt i hovedkategoriene i intervjuguiden. Samtidig har empirien dannet nye kategorier og analysetråder. Analysen er følgelig basert både på en teoretisk og empirisk tilnærming (Widerberg 2005). Arbeidet med analysen kan beskrives som bricolage - en eklektisk form for meningsgenerering der man tar i bruk ulike teknikker og beveger seg fritt mellom dem (Kvale og Brinkmann 2009). Materialet ble med utgangspunkt i guidens hovedkategorier delt inn i underkategorier som inneholdt utsagn som ble meningsfortettet og tilknyttet nøkkelord som kunne lette identifiseringen av utsagn i det videre arbeidet. Det ble også foretatt en kvantifisering ut fra disse nøkkelordene. Dette var sentralt med tanke på å se mønstre i materialet og også få et bilde av utsagn som brøt med mønsteret.
Funnene i studien kan ikke generaliseres og forstås som representative for yrkesgruppene som helhet. En slik generalisering er heller ikke studiens mål. Men det fremkommer kvalitative beskrivelser i studien som sett i forhold til andre undersøkelser og teori om velferdsstaten, kan fungere som en akkumulering og utfordring av allerede eksisterende kunnskap. Og hvis funnene er gjenkjennbare, kan de ha overføringsverdi (Grimen 2008; Thagaard 2009). Slik kan studien bidra til at det reises spørsmål som er interessante også ut over undersøkelsens utvalg.
Utfordringer i den norske velferdsstaten
Den norske velferdsstaten fikk sin konkrete utforming etter annen verdenskrig. Full sysselsetting, utjevning, bedring av levekår for alle og like rettigheter fremsto som sentrale elementer i etablering av velferdsstaten. Dagens velferdsstat hviler fortsatt på tanken om at alle skal ha like muligheter når det gjelder utdanning, arbeidsliv og velferdstjenester. Den velferdspolitiske ekspansjonen i Norge har ikke på noen måte avtatt (Halvorsen 2005; Vike 2004). Mens andre land har opplevd at velferdsstatens ambisjoner må modereres eller oppgis, har Norge fortsatt en utvikling som innebærer en forventning om mer velferd. Dette har ført til et stadig tilbakevendende spørsmål om realismen i vårt velferdssamfunn og en bekymring for ressursbruk og ressurstilgang. Vike (2004) beskriver dagens velferdssamfunn som en utopi og mener at målene knyttet til velferd er så mange, så omfattende og så tvetydige at de ikke er realiserbare. Han understreker også at makten i dagens velferdssamfunn er plassert hos beslutningsmyndighetene, mens ansvaret derimot er hos profesjonsutøverne fordi det er de som i praksis skal sørge for tjenesytingen. Dilemmaene som følger med gapet mellom velferdsstatens uttrykte ambisjoner og det som lar seg realisere, delegeres og blir følgelig ikke først og fremst politiske eller administrative, men faglige og personlige for dem som jobber med å yte tjenestene. Vike uttrykker dette slik: «[Makten] fristes kontinuerlig til å forlate ansvaret, og til å gjøre seg utilgjengelig for de erfaringene som gjøres blant dem som forvalter ansvaret» (Vike 2004:185). Dette er en sentral utfordring i velferdsstaten.
I tillegg er det en utfordring at gapet mellom intensjon og virkelighet, som også kan omtales som velferdsstatens kapasitetsproblem, i økende grad forveksles med eller fordekkes som et effektivitetsproblem. Sagt på en annen måte: Det at velferdsstaten ikke strekker til, blir forklart og forsøkt løst med å lete etter mer effektive systemer og krav om økt økonomisk kontroll. Et slikt fokus preger Ny offentlig styring (New Public Management) som er en «samlebetegnelse for et sett av elementer som
