AddToAny

Uformell tvang i tjenester til personer med utviklingshemming

Fagfellevurdert artikkel. Referanse til artikkelen: Thomas Owren og Sølvi Linde (2019). Uformell tvang i tjenester til personer med utviklingshemming. Fontene forskning, 12(1), 58-71.
Uformell tvang, også kalt «hverdagstvang» eller «insisterende praksiser», kjennetegnes ved at tjenesteytere handler i strid med tjenestebrukers vilje på måter som juridisk ikke utgjør tvang. Mens det finnes en del forskning om dette på psykisk helse- og demensfeltene, er uformell tvang overfor personer med utviklingshemming lite utforsket. Artikkelen rapporterer fra en studie av uformell tvang i helse- og omsorgstjenester til voksne med utviklingshemming, med fokus på tjenesteyternes begrunnelser og handlingsstrategier. Studien gir ny innsikt i hvordan tjenesteytere spiller på tjenestebrukeres kognitive begrensninger gjennom kombinasjoner av press og avledende teknikker som ledd i å ivareta hensyn som tjenestebruker ikke selv evner å ivareta, unngå bruk av tvang, eller ivareta tredjeparts rettigheter. Avslutningsvis peker vi på implikasjoner for tjenestene og videre forskning.

At tjenesteytere skal handle i strid med tjenestebrukers vilje reiser en rekke prinsipielle spørsmål av juridisk, etisk og faglig karakter, spesielt når det gjelder sårbare grupper. Det blir vesentlig å avklare i hvilke situasjoner det eventuelt er rett å gjøre, og på hvilke måter det i så fall må gjøres for å være akseptabelt ut fra samfunnsetiske normer. Når det gjelder inngrep som faller under en juridisk definisjon av tvang, er slike avklaringer allerede delvis gjort gjennom regulering i lovverk og forskrifter. Det avgrenser tjenesteyteres rom og ansvar for selv å vurdere dette. Ett område som er regulert slik er tjenester til personer med utviklingshemming. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 åpner for at tjenesteytere på bestemte vilkår kan gripe inn med tvang overfor tjenestebrukere med utviklingshemming for å avverge vesentlig skade på dem selv eller andre. Noe av bakgrunnen er at utviklingshemming medfører begrensninger i kognitive funksjoner som resonnering, planlegging og vurderingsevne (APA, 2013).

I artikkelen tar vi for oss en type inngrep som juridisk ikke utgjør tvang. Disse er i mindre grad regulert av lov og forskrift, og ansvaret for å avklare de vesentlige spørsmålene faller følgelig i større grad på tjenestene. I Norge har slike inngrep vært omtalt som «hverdagstvang» (Rådet, 2002; Handegård & Gjertsen, 2008), mens de internasjonalt er mest kjent som «uformell tvang» (Yeeles, 2016). Også i Norge finnes et juridisk rom for uformell tvang. Hovedregelen er at tiltak som personen motsetter seg skal regnes som tvang, «fordi motstand - og fravær av motstand - normalt vil være et uttrykk for personens vilje» (Helsedirektoratet, 2015a, s. 53). Likevel gjøres det unntak for tiltak «som til tross for motstand, ikke anses som tvang eller makt», i form av «alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art» (Helsedirektoratet, 2015a, s. 53). Det innbefatter:

«mer dagligdagse former for muntlig påvirkning for å få tjenestemottakeren til å gjøre eller unnlate å gjøre noe. Dette kan være beskjeder, forklaringer, motiveringsarbeid og lignende, for eksempel en nøytral forklaring av hvilke konsekvenser en handling kan få. Det vil også være rom for enkle forhandlinger og forsøk på mild overtalelse» (Helsedirektoratet, 2015a, s. 53).

Allerede her etableres en gråsone, sett i forhold til tjenestebrukers vilje. Så utvides denne gråsonen:

«Når det gjelder tiltak som det må antas at vedkommende ville samtykket til dersom han eller hun hadde hatt forutsetninger for å vurdere de relevante omstendighetene, som f.eks. å dusje, vil det også være rom for å benytte avledende teknikker som f.eks. å spørre vedkommende når han eller hun vil dusje, i stedet for å spørre om vedkommende vil dusje» (Helsedirektoratet, 2015a, s. 53, uthevinger i original).

Utvidelsen gjøres dermed avhengig av tjenestebrukers forutsetninger for å vurdere de relevante omstendighetene.

I ulike offentlige dokumenter omtales slike forutsetninger henholdsvis som samtykkekompetanse (Helsedirektoratet, 2015b), beslutningskompetanse (Helsedirektoratet, 2015a), og evne til å ta egne valg:

«forstå informasjon som er relevant for en beslutning relatere informasjonen til sin egen situasjon, se konsekvensene av ulike beslutningsalternativer og resonnere rundt dette i nødvendig utstrekning, prioritere og uttrykke et valg» (NOU 2016:17, s. 130).

Å vurdere om en gitt handlemåte er å regne som uformell tvang eller tvang, kan derfor kreve vurdering av to momenter: om tjenestebruker har beslutningskompetanse, og hvis ikke, om det kan antas at vedkommende ville samtykket dersom han eller hun hadde hatt det. På hvilket grunnlag det siste kan vurderes utdypes ikke i rundskrivet, og med det bringes inn et vidt rom for skjønn. Ut fra Rundskriv IS-10/2015 kan vi definere tre typer situasjoner:

1) Tjenesteytere handler i tråd med tjenestebrukers vilje.

2) Tjenesteytere handler i strid med tjenestebrukers vilje på måter som ikke utgjør tvang fordi

a) handlingene kan forstås som alminnelige oppfordringer eller lette fysiske påvirkninger, eller

b) personen mangler beslutningskompetanse og det kan antas at personen ville ha samtykket om han/hun hadde hatt det.

3) Tjenesteytere handler i strid med tjenestebrukers vilje på måter som utgjør tvang.

Vi ser to fallgruver: Å handle i strid med tjenestebrukeres vilje på områder der de har beslutningskompetanse kan true rettssikkerheten deres. Men å handle i tråd med deres vilje på områder der de mangler beslutningskompetanse og viktige hensyn står på spill kan dømme dem til å leve med konsekvenser de ikke kan sies å ha valgt, fordi de i for liten grad evner å resonnere rundt konsekvensene av ulike beslutningsalternativer. Begge fallgruver truer tjenestebrukeres mulighet til å styre eget liv så langt som mulig. Tjenesteyteres kompetanse i å vurdere tjenestebrukeres beslutningskompetanse kan derfor bli en betingelse for forsvarlige tjenester.

I det videre ser vi på forskning og teoriutvikling om uformell tvang på henholdsvis psykisk helse-, demens- og utviklingshemmingsfeltene, med særlig fokus på tjenesteyteres begrunnelser og handlingsstrategier. Deretter gjør vi rede for en studie av uformell tvang i helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming med fokus på de samme aspektene. Til sist presenterer og drøfter vi funnene våre og trekker noen konklusjoner om implikasjoner for tjenestene og behovet for videre forskning.

FORSKNING OG TEORIUTVIKLING OM UFORMELL TVANG

Yeeles (2016) knytter begrepet uformell tvang til ulike typer ikke-lovfestet behandlingspress fra tjenesteytere, velferdsapparat eller rettsapparat overfor personer med psykisk lidelse: Å ta medikamenter og gå til behandling kan settes som betingelse for botilbud, økonomisk støtte, lavere straff i straffesaker, foreldreomsorg eller å unngå tvangsinnleggelse. Uformell tvang kan også utøves ved at tjenesteytere gjentar en oppfordring inntil tjenestebruker gir seg (Canvin, Rugkåsa, Sinclair & Burns, 2013). I tillegg til slike åpne former, kan tjenesteyternes strategier for å påvirke tjenestebruker være skjulte, som når tjenesteyter spør tjenestebrukeren om hun vil dusje før eller etter frokost (Vatne & Fagermoen, 2007). I retorikken kalles dette et falskt dilemma: noe legges frem som en enten-eller-situasjon selv om det finnes minst ett ytterligere alternativ (i dette tilfellet å ikke dusje).

Ett av funnene i García-Cabeza, Valenti og Calcedos studie med 98 europeiske og søramerikanske tjenesteytere var at uformell tvang kan kreve kjennskap til tjenestebruker og evne til å bruke den (2017). Hos 424 tyske og sveitsiske tjenesteytere fant Elmer et al. (2018) en klar tendens til å undervurdere hvor inngripende egne utsagn og handlinger var.

På psykisk helse-feltet synes de vanligste begrunnelsene for uformell tvang å være at det er nødvendig for å få tjenestebrukere til å følge opp behandling for å holde seg friske og unngå nye innleggelser, og å unngå tvang (Yeeles, 2016; Hotzy & Jaeger, 2016). Etter gjennomgang av amerikanske og britiske studier konkluderte Yeeles med at uformell tvang er utbredt i psykisk helsearbeid (2016). I Norge fant Norvoll og Pedersen (2016) at deltakerne hadde erfaringer med tvang og uformell tvang fra et spekter av helse- og velferdstjenester.

På psykisk helse-feltet er det utviklet flere modeller som rangerer grader av uformell tvang, som Szmukler og Appelbaums hierarki, med trinnene: 1) overtale, 2) spille på relasjonen til tjenestebruker, 3) lokke med goder, 4) true med negative konsekvenser og 5) tvang. Jo høyere tall, dess sterkere må inngrepet begrunnes (2008).

Overfor tjenestebrukere med demens synes uformell tvang ofte å opptre i form av luring eller lyving (Tucket, 2012; Elvish, James & Milne, 2010). Eksempelvis kan tjenesteytere si til en sykehjemsbeboer som vil reise til et hjem hun ikke lenger har, at toget ikke går grunnet streik. En annen, som spør etter sin avdøde kone, kan få til svar «hun hviler seg, men kommer senere» (Tucket, 2012, s. 12-14). Alternativt kan tjenesteytere svare som om et annet spørsmål var stilt, og for eksempel si: «I morgen kommer datteren din» (Hertogh, Mei The, Miesen & Eefsting, 2004, s. 1687). I norske sykehjem fant Gjerberg, Hem, Førde og Pedersen (2013) liknende strategier, omtalt som å «lirke og lure». Begrunnelsen var ofte å unngå tvang. Tjenesteytere kunne ha et personlig repertoar av strategier, som å avlede (eksempelvis gi kompliment eller snakke om personens familie i kritiske øyeblikk under stell), eller begrense valg gjennom bevisst bruk av språk (eksempelvis si «nå skal du dusje og jeg skal hjelpe deg» i stedet for å spørre). En annen strategi var bruk av fleksibilitet (eksempelvis tilsynelatende godta vegring, men komme tilbake etterpå og stille kravet på nytt, eller bytte personale og la en annen stille kravet).

I en teoretisk avklaring, definerer Schermer lyving som en type luring: «alt vi gjør eller ikke gjør, sier eller ikke sier, ut fra en intensjon om å få andre til å tro noe vi ikke selv tror» (2007, s. 15, vår oversettelse). Hun mener at luring kan forsvares når det fremmer trivsel og livskvalitet gjennom å gi håp, opprettholde selvrespekt eller avverge smerte og fortvilelse, men at det så langt som mulig bør velges metoder uten luring. Hun påpeker også at luring vil undergrave tjenestebrukers tillit til tjenesteyter hvis det oppdages (Schermer, 2007). I en teoretisk modell skiller Seaman og Stone (2017) mellom luringens 1) motiver (tjenesteyternes begrunnelser), 2) modus (tjenesteyternes handlingsstrategier) og 3) utfall. De poengterer at den etiske holdbarheten må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.

Vi finner lite forskning med eksplisitt fokus på uformell tvang overfor personer med utviklingshemming. Tännsjö (1999) drøftet uformell tvang, men eksemplene hans var å skjule medisin i mat, gi medisin med fysisk makt og passiv dødshjelp. I norsk sammenheng vil de to første utgjøre tvang, og det tredje faller utenfor rammen av vår diskusjon. European Union Agency for Fundamental Rights (2014) brukte begrepet uformell tvang om en studie med 105 deltakere med utviklingshemming, men den uformelle tvangen var i hovedsak utøvd av familie, ikke tjenesteytere.

Gill og Fazil (2013) undersøkte hvordan britiske tjenesteyterne hjelper tjenestebrukere med utviklingshemming å ta sunne kostholdsvalg. Uten at de bruker begrepet uformell tvang, kan flere av deres eksempler tolkes som det. Etter en feltstudie i britiske bofellesskap for utviklingshemmede hevdet Finlay, Walton og Antaki (2008) at tjenesteytere bruker sine overlegne verbale ferdigheter og merkunnskap til å få gjennom sin agenda overfor tjenestebrukere, og at umyndiggjøring er innbakt i omsorgen.

Norsk forskning har fanget opp eksempler på uformell tvang. Handegård (2005, s. 119) beskrev tjenesteyternes strategi for å lure og lirke «Tove» til å stå opp og dusje: Først ba de henne bli med på kjøkkenet for å ta medisin. De visste at hun forsto viktigheten av å ta medisinen og hadde mindre motvilje mot kjøkkenet enn badet. Når de kom på kjøkkenet, sa de «vi skifter bleie først», og ba henne gå på toalettet. Mens hun satt på toalettet gjorde de klar dusjen og sa «vi vasker deg med det samme nå, så får du kle på deg også».

Folkestad (2004) beskrev «lirking», der tjenesteytere bevisst snakket om andre tema før de nevnte dusj, og inngrep i kosthold som ble begrunnet med faren for vektøkning hvis tjenestebrukerne fikk «styre løpet selv» (Folkestad, 2004, s. 112). Christensen og Nilssen (2006, s. 161) fant mer ideologisk betonte begrunnelser, som at hvis personer med utviklingshemming skal integreres i samfunnet må de «følge normer og regler i samfunnet som gjør at en blir sosialt akseptert». Sandvin, Söder, Lichtwarck og Magnussen fant at tjenesteytere så det som en sentral del av virksomheten å korrigere atferd som stred mot «samfunnsmessig definerte normer for normalitet» (1998, s. 169).

Hva som regnes som tvang avhenger av gjeldende lovregulering. Mange av de internasjonale eksemplene på uformell tvang ville vært regnet som tvang ut fra norsk lovverk. Heller ikke de teoretiske modellene lar seg uten videre overføre. Szmukler og Appelbaum (2008) antyder at i deres hierarki går grensen for tvang ved tredje og fjerde nivå: lokke med goder og true med negative konsekvenser. Men selv deres laveste nivå, overtalelse, kan, avhengig av intensitet, varighet og tjenestebrukers beslutningskompetanse, både være i tråd med tjenestebrukers vilje (type 1), i strid med tjenestebrukers vilje på måter som ikke utgjør tvang (type 2), eller i strid med tjenestebrukers vilje på måter som utgjør tvang (type 3). Det siste kan for eksempel dreie seg om pågående masing som tjenestebruker gir etter for på grunn av makt-ubalansen i relasjonen og som dermed kan utgjøre tvang (Helsedirektoratet, 2015a, s. 53).

I norsk sammenheng bidro Folkestad (2004) til teoriutvikling ved å definere to generelle handlingstyper i tjenesteyteres praksis: Ramme inn og Gi handlingsrom. Blir handlingsrommet for stort, kan det representere omsorgsunnlatelse. Blir innrammingen for trang, kan det representere formynderi. Men dette avhenger også av personens hjelpebehov: det som overfor en tjenestebruker vil være formynderi i form av lite handlingsrom og mye styring, vil overfor en annen være nødvendig tilrettelegging.

I et tidligere arbeid utformet vi en teoretisk modell som skiller mellom fire kategorier: la seg styre, inviterende praksis, insisterende praksis og tvang. De to første representerer selvbestemmelse ved at tjenesteytere handler i tråd med tjenestemottakers vilje: de lar seg styre av tjenestebrukers ønsker, og avstår fra initiativ og handlinger som de forstår at tjenestebruker ikke ønsker. Insisterende praksis kjennetegnes derimot av at tjenesteytere ikke tar hensyn til tjenestebrukers tilbakemeldinger før de står på grensen til tvang. Slik er insisterende praksis sammenfallende med det vi omtalte som type 2-situasjoner (se Tabell 1). Overgangen fra selvbestemmelse til insisterende praksis kjennetegnes av at tjenesteytere fortsetter å prøve å påvirke selv om de forstår at det de gjør er uønsket av tjenestebruker, eller benytter avledende teknikker for å svekke eller omgå tjenestebrukers vilje (Owren & Linde, 2011). Slik definerer vi selvbestemmelse som å få gjøre det en vil, få det slik en vil, og slippe det en ikke vil. Det bryter med hvordan sentrale aktører på feltet lenge har definert selvbestemmelse: For eksempel skriver Wehmeyer at «selvbestemt atferd viser til bevisst valgte handlinger som gjør en i stand til å handle som den primære kausale agenten i eget liv og opprettholde eller forbedre egen livskvalitet» (2005, s. 117, vår oversettelse). Men at handlinger må være bevisst valgt for å regnes som selvbestemte, gjenspeiler snarere kriteriene for beslutningskompetanse. Kravet om at livskvaliteten ikke må forringes flytter fokus fra vedkommendes viljesuttrykk til konsekvensene av viljen. For å studere uformell tvang empirisk måtte vi avgrense det i forhold til selvbestemmelse. Til det vurderte vi vår definisjon av selvbestemmelse som mest egnet.

Vi skal belyse følgende forskningsspørsmål: Når tjenesteytere anvender uformell tvang overfor tjenestebrukere med utviklingshemming: Hvordan begrunner de det? Hva karakteriserer strategiene deres?

METODE

Fenomenets relativt uutforskete og uavklarte karakter gjorde det naturlig å velge et kvalitativt design med mulighet for dialog med deltakerne. Vi henvendte oss til tre kommunale ledere, en rådgiver i en kommune og en rådgiver hos en fylkesmann og ba dem rekruttere deltakere. Vårt eneste kriterium var at deltakere måtte være ansatt i kommunale tjenester til utviklingshemmede. Utvalget besto av 140 tjenesteytere fra 15 bo- og dagsentertjenester til personer med utviklingshemming i tre landsdeler og dekket store og små kommuner, by og bygd. 78 hadde relevant høgskoleutdanning. Utvalget var strategisk, i og med at vi rekrutterte deltakere vi mente ville være i en særlig posisjon til å belyse problemstillingen (Malterud, 2017). Det kan også sees som tilfeldig strategisk (Malterud, 2017), ettersom vi verken hadde innvirkning på hvem som ble rekruttert eller kjennskap til om uformell tvang ble utøvd i tjenestene som deltakerne skulle rekrutteres fra.

Vi hadde i alt seks grupper av deltakere. Over en periode på 15 måneder i 2014 og 2015 gjennomførte vi datainnsamlingen i 11 gruppesamlinger, hver med varighet mellom to og tre timer (se Tabell 2). I landsdel 1 arrangerte vi samlinger med gruppe A og B samme dag. Deretter ble de slått sammen til gruppe AB, som vi møtte ytterligere to ganger med cirka et halvt års mellomrom. I landsdel 2 arrangerte vi to samlinger med gruppe C med cirka et halvt års mellomrom, og en med gruppe D. I landsdel 3 arrangerte vi to samlinger med gruppe E og F med cirka et halvt års mellomrom.

Den første samlingen var lik alle steder. Deltakerne hadde på forhånd fått skriftlig informasjon om studien og forskningsetiske hensyn, og vi startet med en muntlig gjennomgang av dette. Vi presenterte deretter skillet mellom inviterende og insisterende praksis, illustrert med eksempler fra vårt tidligere arbeid (Owren & Linde, 2011). Deltakerne ble så delt i smågrupper, der alle fra samme arbeidssted satt sammen. Vi inviterte smågruppene til å finne eksempler fra egen arbeidshverdag på situasjoner der de brukte insisterende praksis, og velge ett eksempel som de beskrev på et skjema. De beskrev situasjonen, tjenestebrukers viljesuttrykk, hva de gjorde som var insisterende praksis og deres begrunnelse. Etter gruppearbeidet gjorde vi et 10-20 minutters halvstrukturert kvalitativt intervju i plenum med hver smågruppe der de delte det de hadde notert på skjemaet mens vi stilte oppfølgingsspørsmål. Datamaterialet fra første runde besto av skjemaene og lydopptak fra intervjuene, samt noen eksempler vi fikk fra gruppe A og B i ettertid. Totalt hentet vi inn 56 eksempler. Fire ble utelukket fordi vi tolket dem som eksempler på selvbestemmelse, fire andre fordi vi tolket dem som eksempler på tvang. 48 eksempler på uformell tvang, altså type 2-situasjoner, gikk videre til analyse.

I andre runde la vi fram foreløpige analyser av eksemplene, før vi inviterte gruppen til å kommentere og diskutere i plenum mens vi stilte oppfølgingsspørsmål og gjorde lydopptak. Senere inviterte vi smågruppene til å reflektere videre over sitt eksempel i plenum, og stilte spørsmål om i hvilken grad forventninger fra deres formelle og uformelle omgivelser påvirket vurderingene deres. Igjen gjorde vi lydopptak av deres svar og refleksjoner, hjulpet fram av våre oppfølgingsspørsmål.

Vi besøkte gruppe AB en tredje gang. Fokus var deres refleksjoner over sin deltakelse i prosjektet, og på hvilke måter det å skille mellom inviterende og insisterende praksis eventuelt hadde påvirket deres strategier overfor tjenestebrukere.

De transkriberte lydopptakene utgjorde rundt 350 sider tekst. Ved hjelp av dataprogrammet NVivo gjorde vi separate analyser knyttet til tjenesteyteres begrunnelser og strategier. Fordi tjenestebrukers beslutningskompetanse kan være en vesentlig faktor for å skille mellom tvang, uformell tvang og selvbestemmelse, gjorde vi en tredje analyse der vi så etter tegn på at tjenesteyterne vurderte tjenestebrukers beslutningskompetanse. I analysene fulgte vi Braun og Clarkes (2006) anvisninger for tematisk analyse, en systematisk metode for å finne mønstre og variasjoner på tvers av et datamateriale. I analysen av strategier gikk vi mange runder fram og tilbake mellom tentative kategorier og datamaterialet, og la vekt på å få fram kategorier som var internt homogene og gjensidig utelukkende (Patton, 2015). Vi identifiserte tre strategier: overvinne en uttrykt vilje, omgå en uttrykt vilje, og forebygge at en vilje uttrykkes. I tolkningsarbeidet har vi beveget oss på det Braun og Clarke kaller semantisk nivå: Vi har tatt deltakernes utsagn som grunnlag for tolkningene våre, og ikke prøvd å gå bakenfor for å lete etter underliggende ideer, antakelser, begrepsdannelser og ideologier (2006). De formidlet også at eksemplene de delte med oss bare representerte en avgrenset del av deres samlede tjenesteyting. Ved å ta som utgangspunkt at deltakerne er fornuftige og opptatt av tjenestebrukers beste, slik de også framsto for oss i samlingene, har vi dermed fulgt barmhjertighetsprinsippet (Gilje & Grimen, 1993).

Tidligere studier har vært basert på feltarbeid. Vår metodikk har tillatt oss å analysere et større antall tilfeller. På den andre siden er materialet basert på tjenesteyteres beskrivelser, uten at vi har kunnet vurdere disse i lys av innspill fra tjenestebrukerne selv og egne observasjoner. Særlig avgrensningen mot tvang kan være usikker. Som Elmer et al. påpekte kan tjenesteytere ha en tendens til å undervurdere hvor inngripende egne utsagn og handlinger er (2018).

Våre data er nødvendigvis preget av at det var dette deltakerne valgte å dele med oss i situasjoner med andre tilstede. Samtidig opplevde vi at de og vi i fellesskap lyktes med å skape en trygg ramme i samlingene, og at fortellingene langt på vei ble validert gjennom andres nikk og kommentarer i plenum.

Utvalget var ikke representativt og gir ikke grunnlag for statistisk overføring av funn til andre tjenester til personer med utviklingshemming. Samtidig oppfatter vi at dilemmaene tjenesteyterne står overfor vil finnes i mange av landets bofellesskap og dagsentre. I kraft av det kan funnene ha en analytisk overførbarhet.

Studien ble tilrådd av NSD og gjennomført i tråd med forskningsetiske retningslinjer, inkludert informert samtykke og personvern. Det siste gjaldt også tjenestebrukerne: selv om de opptrådte i tjenesteyternes eksempler, var de alltid anonyme for oss. Navnene deres her er pseudonymer, tatt fra Statistisk Sentralbyrås oversikter over de 50 mest vanlige gutte- og jentenavnene i 2014.

FUNN OG DISKUSJON

Få deltakere kjente begrepet insisterende praksis, men en gjennomgående reaksjon i gruppene var at de kjente godt til strategiene som begrepet

Les mer

Flere saker fra Fontene forskning

Disputas «Inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet: en mer inkluderende bedriftskultur?» Kuznetsova disputerte ved NTNU med sin avhandling Inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet: en mer
Fontene forskning 20.08.2019
Profilen Hun har reist over hele verden og jobbet med mange spørsmål innen sosialt arbeid.
Fontene forskning 20.08.2019
Artikkelen presenterer funn fra brukerstyrte dialogseminarer med tjenestemottakere i Nav om deres gode erfaringer med Nav.
Fontene forskning 19.06.2019
Aktivering har vært et nøkkelbegrep både i norsk og europeisk velferdspolitikk siden 1990-tallet. Personer som av ulike årsaker søker hjelp i velferdssystemet vil ofte bli tilbudt eller sluset inn i aktiveringstiltak eller -programmer.
Fontene forskning 19.06.2019
Arbeidsmarkedstiltak har som mål å styrke tiltaksdeltakeres muligheter for inntektsgivende arbeid.
Fontene forskning 19.06.2019

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batliv bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten golferenno gravplassen gullur handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalen journalisten juristkontakt kampanje khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt musikkultur natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse psykologiskno religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sno-ski sykepleien synkron tannhelsesekreteren teknisk-ukeblad Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt