Fagpressenytt

Iveren blant sykepleiere til å øke sin kompetanse har kanskje aldri vært høyere enn den er i dag. Og tilbudene på universiteter og høyskoler med videreutdanninger, masterprogram og ph.d. har aldri vært mer innholdsrikt og allsidig. Som sykepleier kan du ta både fagspesifikke og tverrprofesjonelle utdanninger og kurs, og med det heve både din faglige og etiske kompetanse. Men hvor står økt kunnskap, sterkere faglighet og etikk i relasjon til institusjonenes praksis og prioriteringer?

Kompetanseheving koster

Både ansatte og helsetjenesten investerer i kompetanseheving. Det brukes store summer på å legge til rette for at ansatte skal kunne øke sin kompetanse. Det gis fri med og uten lønn, det deles ut stipend, og mange bruker av egne midler for å sikre seg en videreutdanning eller en master.

Da kravet om master kom for fullt, også kalt «mastersyken», resulterte det i et kor av klager, men dette har stilnet nå. Ikke alle deler av spesialisthelsetjenesten er heller så opptatt av at kandidatene i intensiv-, anestesi- eller operasjonssykepleie skal fullføre hele masteren. Vi ser likevel at det ansettes stadig flere med mastergrader eller ph.d. i helsetjenesten.

Det kan virke som om helsetjenestene er blitt mer villig til å betale for denne kompetansen. Men hvordan står det til med den kunnskapsbaserte praksisen? Vi arbeider nemlig innenfor en statlig regulert kunnskapsbasert praksis. Jeg er helt sikker på at det finnes mange steder der de ansatte både har tid og rom til å jobbe kunnskapsbasert. Mange steder holdes denne fanen høyt. Men dessverre ser vi i Rådet for sykepleieetikk at det en del steder ikke fungerer så godt.

Pasientsikkerhet under press?

Pasientsikkerhet er et satsingsområde både i helsetjenesten og i utdanningen. Likevel leser vi tidvis i avisene om unødvendige d