Sykepleien
27.09.2018
Å bli beskrevet med journalspråk og i byråkratiske brev gir følelsen av å stå overfor et kaldt og lite hjelpsomt system. Nå har Jan Grue fortalt om livet sitt på sin egen måte.
Jan Grue er 37 år. Han er professor ved Universitetet i Oslo. Doktorgraden tok han i lingvistikk. Han har studert i Amsterdam, ved Berkeley i California, i St. Petersburg og i Danmark. Han forsker på funksjonshemning og sykdomsprestisje, og han har gitt ut elleve romaner og noveller. Prestasjonene hans taler for seg. Kan et liv bli mer perfekt?
Vel, i møte med helsevesenet kan selv den klokeste reduseres til intet mer enn en diagnose.
INN I GRUES HODE
Da Grue var tre år, fikk han påvist spinal muskelatrofi - en kronisk sykdom som svekker musklene. Sykdommen gjorde at han måtte forholde seg til helsevesenet resten av livet. Det sterke sinnet, som vil så mye, og den skjøre kroppen har et ambivalent forhold til hverandre. Forholdet har imidlertid bidratt til å forløse hans siste bok Jeg lever et liv som ligner deres.
Boken er selvbiografisk, og leseren får bli med inn i hodet til Grue og får et innblikk i hvordan hans livsreise så langt har fortont seg. Det er til tider en vond reise, som viser at alt han har oppnådd, har hatt en pris. Og Grue har betalt med pågangsmot, slit, frustrasjon og tårer. Likevel er det ikke en «klagesang».
PROFESSOREN
Det er en litt nervøs journalist som møter opp på Universitetet i Oslo for å møte professoren med den lange merittlisten. Det hjelper heller ikke at siste råd fra barndomskameratene til Jan Grue er: Husk å ta med fremmedordboka.
Auditorium 2 på Helga Engs hus på Blindern fylles sakte opp med 70-80 studenter. I forholdsvis høy fart entrer Grue salen i sin rullestol, klargjør trappeheisen, før han slår på projektoren. En to timer lang forelesning om kvalitativ metode og etikk er i gang.
Studentene tar alle siste år av mastergraden ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet.
Grue snakker sakte. Kikker ofte opp fra sine notater. Stiller spørsmål og forsikrer seg om at studentene henger med.
Lyden av fingre som spiller på tastatur, er tydelig i auditoriet.
- Når dere kommer til analysedelen og ingen av funnene deres stemmer med teorien. Da har en av to ting skjedd: Dere har enten gjort oppsiktsvekkende funn, eller dere har misforstått teorien totalt og det er på tide å rekalibrere, sier han, og enkelte av tilhørerne humrer li
Gå til medietVel, i møte med helsevesenet kan selv den klokeste reduseres til intet mer enn en diagnose.
INN I GRUES HODE
Da Grue var tre år, fikk han påvist spinal muskelatrofi - en kronisk sykdom som svekker musklene. Sykdommen gjorde at han måtte forholde seg til helsevesenet resten av livet. Det sterke sinnet, som vil så mye, og den skjøre kroppen har et ambivalent forhold til hverandre. Forholdet har imidlertid bidratt til å forløse hans siste bok Jeg lever et liv som ligner deres.
Boken er selvbiografisk, og leseren får bli med inn i hodet til Grue og får et innblikk i hvordan hans livsreise så langt har fortont seg. Det er til tider en vond reise, som viser at alt han har oppnådd, har hatt en pris. Og Grue har betalt med pågangsmot, slit, frustrasjon og tårer. Likevel er det ikke en «klagesang».
PROFESSOREN
Det er en litt nervøs journalist som møter opp på Universitetet i Oslo for å møte professoren med den lange merittlisten. Det hjelper heller ikke at siste råd fra barndomskameratene til Jan Grue er: Husk å ta med fremmedordboka.
Auditorium 2 på Helga Engs hus på Blindern fylles sakte opp med 70-80 studenter. I forholdsvis høy fart entrer Grue salen i sin rullestol, klargjør trappeheisen, før han slår på projektoren. En to timer lang forelesning om kvalitativ metode og etikk er i gang.
Studentene tar alle siste år av mastergraden ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet.
Grue snakker sakte. Kikker ofte opp fra sine notater. Stiller spørsmål og forsikrer seg om at studentene henger med.
Lyden av fingre som spiller på tastatur, er tydelig i auditoriet.
- Når dere kommer til analysedelen og ingen av funnene deres stemmer med teorien. Da har en av to ting skjedd: Dere har enten gjort oppsiktsvekkende funn, eller dere har misforstått teorien totalt og det er på tide å rekalibrere, sier han, og enkelte av tilhørerne humrer li
