Sykepleien
13.12.2018
Sykepleierstudentene hadde liten fagforståelse, misforsto instruksjoner og blandet fagterminologi, viser en studie. Derfor bør undervisningen legges opp annerledes.
I
kke alle sykepleierstudenter har utviklet tilstrekkelige ferdigheter i norsk for å beherske sykepleiestudiets rådende språkpraksiser. Noen studenter møter utfordringer både med å tilegne seg kunnskap fra praktiske og teoretiske studier og med å utøve sykepleiefaget. Hensikten med denne artikkelen er å belyse andrespråkstudentenes norskspråklige ferdigheter ved å sammenlikne ferdighetene med kravene som stilles til en sykepleier.
Andrespråk (N2) defineres som det språket man har lært i tillegg til førstespråket, og som er samfunnets allmenne språk.
Määttä og Segested hevder at «språket er det viktigste og mest frekvent anvendte hjelpemiddel når det gjelder å forstå menneskers sykdom og lidelse, og hjelpe, lindre og bidra til velbefinnende» (1, s. 10). Å diskutere sykepleierstudentenes mestring av norsk er derfor relevant.
SLIK UNDERSØKTE VI
Studien vi presenterer, er kvalitativ og deskriptiv og ble gjennomført som en casestudie i forbindelse med kurset Fag og språk i sykepleie. Kurset var et frivillig tilbud til N2-studenter i første studieår ved en bachelorutdanning i sykepleie. Tilbudet besto av tolv samlinger i perioden oktober 2015 til mai 2016. Tjueen studenter deltok på kurset.
Studentene fikk muntlig og skriftlig informasjon om forskningsprosjektet. Samtlige samtykket i å være informanter i studien gjennom en skriftlig samtykkeerklæring. Vi deltok i alle samlinger og vekslet mellom å være observatører i klasserommet og aktive deltakere i undervisning og veiledning.
Vi valgte en kvalitativ tilnærming for å få mest mulig kunnskap om informantenes språkferdigheter, og om hvordan de forstår seg selv som språkbrukere i en sykepleierutdanning (2, 3). Å delta i feltet ga oss et rikt datamateriale, noe som er avgjørende i en casestudie (4).
Vi samlet inn data bestående av våre logger fra planleggingsmøter knyttet til undervisning, klasseromsobservasjoner og studenttekster som læringslogger, diktater, faglige resymeer og sykepleiefaglige oppgaver.
I tillegg foretok vi 19 individuelle semistrukturerte samtaler med informantene. Tema for samtalene var den enkeltes reseptive ferdigheter, som å lytte og lese, og produktive ferdigheter, som å snakke og skrive, i norsk.
I denne artikkelen ser vi spesielt på data fra samtalene. Disse samtalene ble opprinnelig transkribert lydrett, men her er uttalefeilene fjernet der det ikke har betydning for budskapet. Informantene er anonymisert. Analysen av dataene fra undervisning og samtaler ble sammenholdt med resultatene fra nærlesing av ulike studenttekster.
BRUKTE FAGUTTRYKK FEIL
Sykepleieutøvelse innebærer å kommunisere på en faglig og presis måte i ulike situasjoner - i møte med pasienter, pårørende og kolleger. Det vil variere fra situasjon til situasjon hva et funksjonelt språk er. Å kommunisere fordrer ord, uttale, grammatikk og mestring av relasjonelle og kulturelle forhold (5).
Her kom informantene til kort, noe som skapte utfordringer både i samtaler om hverdagslige og faglige temaer. Først og fremst manglet informantene ord for det de ønsket å uttrykke. Når informantene skulle snakke om fag, var de ofte upresise og brukte faguttrykk feil. I samtaler med informantene om språklige upresisheter svarte informantene gjerne «mm», «ja» eller gjentok det vi hadde sagt.
Det var vanskelig å avgjøre om årsaken til at informantene uttrykte seg upresist, var utilstrekkelige norskspråklige ferdigheter og/eller manglende fagforståelse.
Mange av informantene var vanskelige og til tider umulige å forstå.
De kunne utelate subjekt og verbal, ha en unorsk ordrekkefølge i setninger, bøye og bruke ord ukorrekt og snakke utydelig og lavt. En av informantene fortalte at hun skulle «folge bolgene». Det hun forsøkte å si, var at hun skulle følge kursets fagblogg.
En annen informant holdt et innlegg om respirasjon og brukte konsekvent ordet «spiserør» om «luftrør». Ordene ble forklart av faglæreren, men likevel brukte informanten «spiserør» om «luftrør» da han to uker senere skulle snakke om luftrøret.
BENEKTET SPRÅKPROBLEMER
Utilstrekkelige norskferdigheter forstyrrer samtalen og gjør det vanskelig å få tak i ytringenes innhold. I det teoretiske studiet misforsto ofte informantene innholdet i lærernes forelesninger, undervisning, oppgaveinstruksjoner, informasjon og samtaler.
Da vi spurte dem om de opplevde språkproblemer i praksisperioden, svarte samtlige informanter benektende. I samtalene var imidlertid kommunikative utfordringer i praksis et stadig tilbakevendende tema. En informant fortalte følgende:
«Det kunne være litt utfordring ... for eksempel understell som ... av og til må jeg bare ikke snakke lang setning ... når vi nå for lang så kanskje det ikke riktig.»
Utsagnet viser hvordan manglende norskferdigheter kommer til uttrykk. I spontan tale er det få muligheter til å planlegge og redigere ytringene, og dermed kan innholdet bli vanskelig å oppfatte for andre, selv om situasjonen er kjent.
Til tross for tilbakemeldinger fra utdanningens lærere om at norskferdighetene måtte bedres dersom informantene skulle kunne innfri kravene som stilles til studiet, mente informantene at de ikke hadde problemer med å forstå eller bli forstått: «Det som er utfordrende for meg, er fagspråk», sa en av informantene.
Uttalelsen er typisk for deltakerne på kurset. De oppfattet fagspråk som latinske og greske betegnelser på sykdommer og kroppens anatomi, og som det språket de skulle bruke når de skrev studieoppgaver.
En annen informant uttrykte det slik: «Når det kommer til fagspråket - de
Gå til medietkke alle sykepleierstudenter har utviklet tilstrekkelige ferdigheter i norsk for å beherske sykepleiestudiets rådende språkpraksiser. Noen studenter møter utfordringer både med å tilegne seg kunnskap fra praktiske og teoretiske studier og med å utøve sykepleiefaget. Hensikten med denne artikkelen er å belyse andrespråkstudentenes norskspråklige ferdigheter ved å sammenlikne ferdighetene med kravene som stilles til en sykepleier.
Andrespråk (N2) defineres som det språket man har lært i tillegg til førstespråket, og som er samfunnets allmenne språk.
Määttä og Segested hevder at «språket er det viktigste og mest frekvent anvendte hjelpemiddel når det gjelder å forstå menneskers sykdom og lidelse, og hjelpe, lindre og bidra til velbefinnende» (1, s. 10). Å diskutere sykepleierstudentenes mestring av norsk er derfor relevant.
SLIK UNDERSØKTE VI
Studien vi presenterer, er kvalitativ og deskriptiv og ble gjennomført som en casestudie i forbindelse med kurset Fag og språk i sykepleie. Kurset var et frivillig tilbud til N2-studenter i første studieår ved en bachelorutdanning i sykepleie. Tilbudet besto av tolv samlinger i perioden oktober 2015 til mai 2016. Tjueen studenter deltok på kurset.
Studentene fikk muntlig og skriftlig informasjon om forskningsprosjektet. Samtlige samtykket i å være informanter i studien gjennom en skriftlig samtykkeerklæring. Vi deltok i alle samlinger og vekslet mellom å være observatører i klasserommet og aktive deltakere i undervisning og veiledning.
Vi valgte en kvalitativ tilnærming for å få mest mulig kunnskap om informantenes språkferdigheter, og om hvordan de forstår seg selv som språkbrukere i en sykepleierutdanning (2, 3). Å delta i feltet ga oss et rikt datamateriale, noe som er avgjørende i en casestudie (4).
Vi samlet inn data bestående av våre logger fra planleggingsmøter knyttet til undervisning, klasseromsobservasjoner og studenttekster som læringslogger, diktater, faglige resymeer og sykepleiefaglige oppgaver.
I tillegg foretok vi 19 individuelle semistrukturerte samtaler med informantene. Tema for samtalene var den enkeltes reseptive ferdigheter, som å lytte og lese, og produktive ferdigheter, som å snakke og skrive, i norsk.
I denne artikkelen ser vi spesielt på data fra samtalene. Disse samtalene ble opprinnelig transkribert lydrett, men her er uttalefeilene fjernet der det ikke har betydning for budskapet. Informantene er anonymisert. Analysen av dataene fra undervisning og samtaler ble sammenholdt med resultatene fra nærlesing av ulike studenttekster.
BRUKTE FAGUTTRYKK FEIL
Sykepleieutøvelse innebærer å kommunisere på en faglig og presis måte i ulike situasjoner - i møte med pasienter, pårørende og kolleger. Det vil variere fra situasjon til situasjon hva et funksjonelt språk er. Å kommunisere fordrer ord, uttale, grammatikk og mestring av relasjonelle og kulturelle forhold (5).
Her kom informantene til kort, noe som skapte utfordringer både i samtaler om hverdagslige og faglige temaer. Først og fremst manglet informantene ord for det de ønsket å uttrykke. Når informantene skulle snakke om fag, var de ofte upresise og brukte faguttrykk feil. I samtaler med informantene om språklige upresisheter svarte informantene gjerne «mm», «ja» eller gjentok det vi hadde sagt.
Det var vanskelig å avgjøre om årsaken til at informantene uttrykte seg upresist, var utilstrekkelige norskspråklige ferdigheter og/eller manglende fagforståelse.
Mange av informantene var vanskelige og til tider umulige å forstå.
De kunne utelate subjekt og verbal, ha en unorsk ordrekkefølge i setninger, bøye og bruke ord ukorrekt og snakke utydelig og lavt. En av informantene fortalte at hun skulle «folge bolgene». Det hun forsøkte å si, var at hun skulle følge kursets fagblogg.
En annen informant holdt et innlegg om respirasjon og brukte konsekvent ordet «spiserør» om «luftrør». Ordene ble forklart av faglæreren, men likevel brukte informanten «spiserør» om «luftrør» da han to uker senere skulle snakke om luftrøret.
BENEKTET SPRÅKPROBLEMER
Utilstrekkelige norskferdigheter forstyrrer samtalen og gjør det vanskelig å få tak i ytringenes innhold. I det teoretiske studiet misforsto ofte informantene innholdet i lærernes forelesninger, undervisning, oppgaveinstruksjoner, informasjon og samtaler.
Da vi spurte dem om de opplevde språkproblemer i praksisperioden, svarte samtlige informanter benektende. I samtalene var imidlertid kommunikative utfordringer i praksis et stadig tilbakevendende tema. En informant fortalte følgende:
«Det kunne være litt utfordring ... for eksempel understell som ... av og til må jeg bare ikke snakke lang setning ... når vi nå for lang så kanskje det ikke riktig.»
Utsagnet viser hvordan manglende norskferdigheter kommer til uttrykk. I spontan tale er det få muligheter til å planlegge og redigere ytringene, og dermed kan innholdet bli vanskelig å oppfatte for andre, selv om situasjonen er kjent.
Til tross for tilbakemeldinger fra utdanningens lærere om at norskferdighetene måtte bedres dersom informantene skulle kunne innfri kravene som stilles til studiet, mente informantene at de ikke hadde problemer med å forstå eller bli forstått: «Det som er utfordrende for meg, er fagspråk», sa en av informantene.
Uttalelsen er typisk for deltakerne på kurset. De oppfattet fagspråk som latinske og greske betegnelser på sykdommer og kroppens anatomi, og som det språket de skulle bruke når de skrev studieoppgaver.
En annen informant uttrykte det slik: «Når det kommer til fagspråket - de
