Fagpressenytt

, 1987), og fattigdommen i verste fall en statistisk spissfindighet. En stor og omfordelende velferdsstat, utdanning for alle, likestillingsideologi og rike inntekter fra Nordsjøen, har sammen med bekreftelser fra internasjonale rankinger sørget for en allmenn oppfatning av at vi har det godt i Norge, kanskje
for godt. «If you can't make it here, you won't make it anywhere», ville nok Sinatra sunget om det var Oslo og ikke New York det handlet om. Et mistenksomhetens skjær hefter derfor lett ved dem som, til tross for alle støtteordninger og sikkerhetsnett, faller utenfor.
Men dette «vi»-et, et slags intuitivt gjennomsnitt som bekrefter vårt behagelige egalitære selvbilde, har slått sprekker. Det er ikke lett å si når det startet, men det siste tiåret har ulikheten vært på «alles» lepper, og selv konservative og liberale bastioner som partiet Høyre 1) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD, 2015) har erklært ulikheten som problematisk. Før valget i 2021 var sosiale forskjeller den saken flest velgere mente var viktigst 2). Selv om mange sosiologer har holdt klasse-begrepet og ulikhetsforskningen levende i empiriske analyser og teoridannelse, har andre fagtradisjoner kanskje mer bidratt til at ulikhet på ny ses som faglig og politisk viktig og som en sentral samfunnsutfordring. Bøkene til Wilkinson og Pickett (2009), Atkinson (2015), Piketty (2014) har skapt livlig debatt.

MEN NÅ KOMMER VI, sosiologene! Nylig er det utgitt gode bøker med bredt nedslagsfelt om temaet ulikhet av Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen (2021) med antologien Arbeiderklassen, og Knut Halvorsen og Steinar Stjernø, sistnevnte riktignok statsviter, (2021) med boka Økonomisk og sosial ulikhet i Norge. Arbeiderklassen er særlig rettet inn mot å drøfte, dokumentere og forstå arbeiderklassens betingelser og livsvilkår i det moderne Norge. Økonomisk og sosial ulikhet i Norge er mest opptatt av de politiske årsakene til voksende ulikhet, dens sosiale konsekvenser, og framtidige sosialpolitiske løsninger.
Boka Ulikhet. Sosiologiske per-spektiver og analyser (heretter Ulikhet) er tydeligere innrettet mot undervisningsformål og har et bredere empirisk interessefelt. Boka er slik et velkomment, komplementært og nyttig tilskudd for å forstå ulikhetens mange ansikter og kilder i det norske samfunnet.
Redaktørene definerer i innledningskapitlet ulikhet som «systematisk skjevfordeling av ressurser, goder, status og makt mellom individer, grupper eller land» (s. 26). De legger både vekt på fordelingen av slike goder, og på forskjeller i mulighetene til å oppnå dem. Det blir tydelig at fordelingen av ressurser, goder, status og makt ikke bare er resultat-ulikhet, men også kan brukes til å oppnå mer av de samme ressursene over tid. Ulikhetene kan være selvforsterkende over livsløpet og på tvers av generasjoner, og derved reprodusere eller forsterke eksisterende ulikheter.

FORFATTERNE TAR utgangpunkt i World Social Science Report 2016 sitt skille mellom syv ulikhetsdimensjoner; økonomisk, sosial, kulturell, politisk, miljømessig, geografisk og kunnskapsmessig ulikhet (s. 28). Redaktørene har valgt å avgrense boka til økonomisk, sosial og kulturell ulikhet, og å vise hvordan disse dimensjonene kommer til uttrykk på forskjellige områder i samfunnet. Dette valget framstår som inkonsistent gitt den innledende definisjonen av ulikhet. Det utelukker temaer av stor betydning i Norge som for eksempel by-land-dimensjonen, spørsmål om demokratisk representasjon og om hvem som skal ha tilgang til naturressurser. Globale ulikheter knyttet til økonomisk fordeli