Fagpressenytt

- Jeg har levd lenge og opplevd mye, og jeg har ingen å fortelle det til. Vet du om noen som kunne gjort det for meg? Kunne du gjort det, kanskje?
Spørsmålet kom da jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet etter å ha smurt på noen brødskiver og gitt ham medisin. Jeg måtte nesten konsentrere meg for å greie å si nei, og det var ikke grunnet manglende årsaker. Foruten at jeg verken hadde tid eller anledning, ville det å ta på seg en slik rolle i tillegg til å jobbe i hjemmesykepleien bli for vanskelig.
Siden jeg er særdeles glad i å skrive, forsto jeg imidlertid ønsket hans veldig godt. Jeg har skrevet ned deler av livshistorien til mine foreldre, og jeg har begynt på min egen. Etter som jeg blir eldre, innser jeg hvor viktige fortellingene våre er for oss alle. A hadde lite og ingen kontakt med sin familie. Han hadde virket litt dårligere i det siste, syntes jeg, uten at jeg kunne sette fingeren på hva som var galt.
Jeg beklaget og sa at jeg ikke kunne hjelpe ham. Jeg visste ikke av noen andre heller som kunne, men sa at jeg håpet det ordnet seg.
Noen kvelder senere var jeg tilbake hos A, denne gangen for å hjelpe ham med å legge seg. Vi pleide ikke å hjelpe til så mye, ei støttende hand kunne noen ganger være nok. Det hadde vært ei heftig ettermiddagsvakt, og klokka viste at jeg lå litt etter