NTL-magasinet
25.04.2018
For 30 år siden pekte de fleste piler nedover i industribyen Mo i Rana, da jernverket måtte stenge dørene. Men etter at staten sørget for alternative arbeidsplasser, har innbyggertallet økt til nye høyder.
«Rana skal leve, Rana skal leve», ropes det taktfast nedover gågaten i Mo i Rana 9. juni 1988. Blant 10 000 frustrerte demonstranter går industriarbeiderne Jørn-Ove Sivertsen, Geir-Ivar Hjerpbakk, Asbjørg Lind og Svein-Morten Kolstad. Det har ligget i kortene en stund, men nå har regjeringen vedtatt at det ikke lenger skal være produksjon ved byens hjørnesteinsbedrift, jernverket. 30 år senere mottar de fire fortsatt lønn fra staten, men nå holder de til i store kontorbygg.
Omskolering. Vi møter Asbjørg Lind på Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Her har hun i snart 30 år jobbet med å få bøker og teatermateriell dit det skal. Det hadde vært en lang ferd for den tidligere maskinkjøreren ved gruvene. Først måtte hun fullføre ungdomsskolen i en alder av 35 år, så fulgte videregående, før hun fikk sin første kontrakt som kontorfullmektig.
Kollega Svein-Morten Kolstad tok med seg ikke mindre enn tre fagbrev på veien til Nasjonalbiblioteket; som sveiser, platearbeid
Les opprinnelig artikkelOmskolering. Vi møter Asbjørg Lind på Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Her har hun i snart 30 år jobbet med å få bøker og teatermateriell dit det skal. Det hadde vært en lang ferd for den tidligere maskinkjøreren ved gruvene. Først måtte hun fullføre ungdomsskolen i en alder av 35 år, så fulgte videregående, før hun fikk sin første kontrakt som kontorfullmektig.
Kollega Svein-Morten Kolstad tok med seg ikke mindre enn tre fagbrev på veien til Nasjonalbiblioteket; som sveiser, platearbeid