NTL-magasinet
15.04.2024
Alle som bor på Svalbard, er der på lånt tid. Før eller siden må de tilbake til fastlandet. Stein Tore Pedersen (51) har gjort maksimalt ut av jobben hos Norsk Polarinstitutt.
D en ene hånden hviler på gassen, geværet ligger fastspent på sleden sammen med store mengder utstyr beregnet på forskning. Som så mange ganger før styrer Stein Tore Pedersen scooteren innover en dal dekket av is og snø. Sju år har gått siden han begynte i denne jobben.
Kollega Jarl Pedersen (70) har fartet like mye omkring i sine til sammen 40 år på øygruppen i polare strøk. Ingen av dem kom dit med planer om å bli værende særlig lenge.
Første gang den eldste av de to satte sine bein på Svalbard, var i mars 1976. Han var nettopp ferdig med førstegangstjenesten og var blitt tipset om at det var mulig å få seg et kort engasjement hos gruveselskapet Store Norske.
For nesten 20 år yngre Stein Tore sin del handlet det i første omgang om å få oppleve «eventyret». Han var lei av studiene ved Landbrukshøyskolen på Ås, der han følte at han satt og flyttet på og fylte ut papirer.
- Jeg kjedet ræva av meg, rett og slett!Da var det noe helt annet å guide turister rundt på scooter på endeløse vidder. Slik kjøring hadde han rikelig erfaring med fra oppveksten i Tana. Første gangen han gjorde det i Arktis, var i 1999.
En del år senere ble de to Pedersene, som ikke er i slekt, begge ansatt ved Norsk Polarinstitutt.
Ønsker å spare naturen
- Jeg er en idealist, sier Stein Tore Pedersen.
Han sikter da til interessen for å ivareta klimaet og unngå at forskningen han bidrar til, setter for store avtrykk i naturen.
På pulten foran seg forbereder han 20 viltkamera. Disse skal brukes i studier av hva som skjer når kadavre av reinsdyr legges ut i naturen. I forkant har forskerne tatt over 70 miljøprøver av kadavrene.
Pedersen gjør også klar 80 lyttebokser som skal brukes til å overvåke rypebestanden på Svalbard. De tar opp lyd hvert tiende minutt. Lyd som deretter må samles inn og analyseres. Så langt har innsamlingen nådd 25 Terrabytes. Utstyret får stadig bedre lagringskapasitet.
- Drømmen min er at om mellom ett og fem år, kan
Les opprinnelig artikkelKollega Jarl Pedersen (70) har fartet like mye omkring i sine til sammen 40 år på øygruppen i polare strøk. Ingen av dem kom dit med planer om å bli værende særlig lenge.
Første gang den eldste av de to satte sine bein på Svalbard, var i mars 1976. Han var nettopp ferdig med førstegangstjenesten og var blitt tipset om at det var mulig å få seg et kort engasjement hos gruveselskapet Store Norske.
For nesten 20 år yngre Stein Tore sin del handlet det i første omgang om å få oppleve «eventyret». Han var lei av studiene ved Landbrukshøyskolen på Ås, der han følte at han satt og flyttet på og fylte ut papirer.
- Jeg kjedet ræva av meg, rett og slett!Da var det noe helt annet å guide turister rundt på scooter på endeløse vidder. Slik kjøring hadde han rikelig erfaring med fra oppveksten i Tana. Første gangen han gjorde det i Arktis, var i 1999.
En del år senere ble de to Pedersene, som ikke er i slekt, begge ansatt ved Norsk Polarinstitutt.
Ønsker å spare naturen
- Jeg er en idealist, sier Stein Tore Pedersen.
Han sikter da til interessen for å ivareta klimaet og unngå at forskningen han bidrar til, setter for store avtrykk i naturen.
På pulten foran seg forbereder han 20 viltkamera. Disse skal brukes i studier av hva som skjer når kadavre av reinsdyr legges ut i naturen. I forkant har forskerne tatt over 70 miljøprøver av kadavrene.
Pedersen gjør også klar 80 lyttebokser som skal brukes til å overvåke rypebestanden på Svalbard. De tar opp lyd hvert tiende minutt. Lyd som deretter må samles inn og analyseres. Så langt har innsamlingen nådd 25 Terrabytes. Utstyret får stadig bedre lagringskapasitet.
- Drømmen min er at om mellom ett og fem år, kan