Fagpressenytt

EN SOLFYLT dag i mai i Bjørvika, Oslo. Andreas dekker til forkultiverte solsikker fra Sørenga barnehage for å beskytte dem mot kulde. Små barnehender rekker ham halm fra en trillebår, ivrige føtter tramper rundt på de 3,5 målene med mørkebrun jord som ligger omkranset av pallkarmer. Under dem durer trafikken på E18. Barna stiller spørsmål og Andreas forklarer. På vei tilbake til barnehagen peker en liten kar med caps mot de førti meter høye luftetårnene og sier;

- Dette er ikke en bondegård, en bondegård har låve! Ordene blir hengende i luften, blikkene glir over horisonten. Han har rett, samtidig er det nettopp en liten bondegård dette er, selv om gården kun har et lite drivhus - og ingen låve.

- De første månedene var det grått og trist, jeg trengte en god dose optimisme for å beholde troen på at Losæter kan bli en grønn oase. Den første tiden har jeg brukt på å skape en sosial grobunn her. Jeg har hatt mange møter med folk som ønsker å involveres i Oslos første urbane gård. Som bybonde må du selvfølgelig kunne dyrke, men det er vel så viktig å skape et levende fellesskap, sier Andreas.

Møtene er over for en stund, naturen venter ikke. Gamle kornsorter som svedjerug og svarthavre må sås, grønnsaker og potet