Hensikten med denne artikkelen er å beskrive hvordan man kan forstå barnevernets ettervernfase i lys av begrepene forlenget barndom og forlenget foreldreskap. Vi har fokus på oppfølging etter 20 års alder, og det er særlig avslutningen av barnevernssakene som interesserer oss.
For ungdom som har hatt tiltak fra barnevernet, åpner Lov om barnevernstjenester for at tiltak kan opprettholdes fram til 23 års alder (Lov om barnevernstjenester, 1992), men i praksis har det vært få som har fått tilbud om tiltak etter 20 års alder (Kristofersen, 2009). En studie der ungdom var blitt plassert ved tvang i institusjon etter Lov om barnevernstjenester § 4.24 og der bakgrunnen for plasseringen i det vesentlige var ungdommenes rusproblemer, bekrefter også denne praksisen (Tysnes 2014).
De siste årene har det vært økt fokus på at unge har behov for hjelp og støtte også i unge voksne år. Hellevik (2005) har betegnet dette fenomenet som forlenget barndom. Å bevege seg fra å være barn til å bli voksen innebærer i vårt samfunn overganger på en rekke områder: fra å være elev til å bli student, fra skole til arbeidsliv, fra å bo sammen med foreldre til å bo for seg selv, og etablere egen familie. Tradisjonelt har det vært vanlig å forstå overgangen som en utvikling som går over et visst antall faser, hvor en beveger seg framover (Coles, 1995, Furlong, Woodman & Wyn, 2011). Overgang er også et begrep som er blitt brukt for å beskrive den fasen hvor ungdom går fra å være under barnevernet til å stå på egne bein. Ungdom i barnevernet ser i mindre grad enn andre barn ut til å få delta i en slik forlenget barndom, og overgangen skjer fortere enn for andre unge. Et annet begrep som blir brukt i denne sammenhengen er ettervern som kan defineres som «innsats på vegne av myndighetene for å støtte barnevernsungdom gjennom overgangen til en selvstendig tilværelse» (Hjort & Backe-Hansen, 2008, s.44).
Forlenget barndom og forlenget foreldreskap
Oppvekst handler om det å vokse opp og inn i et samfunn og dets kultur (Nygren, 2008). Begreper som barndom og oppvekst kan slik sett forstås som kontekstavhengige og sosialt konstruerte fenomener (King, 2007). I vårt samfunn er oppvekst en livsfase som varer i cirka 20 år, og rommer den biologiske utvikling fra spedbarn til ung voksen, samt tilegnelsen av ferdigheter og kunnskaper som den enkelte er avhengig av for å kunne fungere i samfunnet (Øia & Fauske, 2010).
Unge i dag bruker gjerne lengre tid på overgangen fra ungdom til voksen enn tidligere og kan ha behov for støtte av sine foreldre i en lengre fase enn tidligere (Hellevik, 2005; Höjer & Sjöblom, 2010; Settersten & Ray, 2010). I den første perioden etter at ungdommene har flyttet hjemmefra, er det heller ikke uvanlig at de flytter hjem igjen i korte perioder (Stein, 2008). Hellevik (2005, s.194) beskriver den første tiden etter at ungdommene har flyttet ut av familiehjemmet som «forlenget barndom», og knytter begrepet særlig til den økonomiske støtten som foreldre bidrar med i denne fasen. I denne perioden kan foreldrene også utgjøre et sikkerhetsnett ved at barna har tiltro til at foreldrene vil kunne støtte dem i en krisesituasjon. Foreldrene gir også følelsesmessig og praktisk støtte, men Hellevik (2005) anser disse formene for å være preget av større grad av gjensidighet. Vi har valgt å bruke begrepet forlenget barndom om all den støtten som foreldrene gir barna den første tiden etter de er flyttet ut fra foreldrehjemmet, og inkluderer således den praktiske og emosjonelle støtten i tillegg til den økonomiske støtten. For at barn skal kunne ta del i en forlenget barndom, kreves det at noen gir dem mulighet til å få en gradvis overgangsfase. Dette krever at noen er villig til å ta på seg et «forlenget foreldreskap» (Tysnes, 2014) ved å være viktige støttespillere både sosialt, praktisk og økonomisk i denne overgangsperioden. Vi har valgt å ta utgangspunkt i begrepene forlenget barndom og forlenget foreldreskap nettopp fordi det gir oss mulighet til å peke på betydningen av at om unge skal motta støtte i unge voksne år, så kreves det at noen er villig til å gi den støtten.
Vår bruk av begrepet forlenget barndom kan sees i sammenheng med at overgangen til voksenlivet gjerne beskrives som en ikke-lineær overgang (Furlong, Cartmel, Biggart, Sweeting & West, 2003, s.85) eller som halvveis uavhengige og jojo-overgang, der en kan bevege seg mellom det å være selvstendig og å det ha behov for støtte (Biggart & Walther, 2006, s.44- 45). Mens enkelte velger en slik overgang selv og kan gjøre det som følge av økonomiske, sosiale og personlige ressurser, blir andre tvunget inn i en slik overgang (Biggart & Walther, 2006). Rogers (2011) argumenter med at unge som er på vei ut av barnevernsystemet, ikke får ta del i denne ikke-lineære overgangen og synes dermed ikke å ta del i den samme fleksible, gradvise overgangen til voksenlivet som andre unge, (Geenen & Powers, 2007; Mendes & Moslehuddin, 2009; Stein, 2006; Wade & Dixon, 2006). Overgangene deres skjer over kortere tid, og de har heller ikke samme mulighet til å flytte hjem igjen som andre barn og unge. De har også mer ustabile og sårbare nettverk enn andre barn, slik at de generelt ikke har mulighet til å få samme støtte i familien som andre barn gjerne får. I stedet opplever de en overgang til «instant adulthood» (Rogers, 2011, s.423), det vil si en raskere overgang til voksenlivet. De har også liten mulighet til å gå tilbake til barnevernet hvis de ikke klarer seg alene, og er dermed mer sårbare for å komme i en krisesituasjon (Rogers, 2011). I en gjennomgang av nordisk, britisk og amerikansk forskning (Hjort & Backe-Hansen, 2008) beskrives USA og England som forskningsfronten innen dette området. Overgangen fra barn til voksen og mer spesifikt overgang fra barnevernsbarn til voksen, vil også måtte vurderes ut fra situasjonen, samt de krav en møter og den støtten en får. Paradoksalt nok tyder en svensk undersøkelse på (Höjer & Sjöblom, 2010) at det er mindre fokus på behov for ettervern i Sverige enn i Storbritannia. De svenske forskerne tror dette kan skyldes at man i Sverige antar at velferdssystemet vil fange opp dem som har behov for det. Dette synes å være sammenfallende med Kristofersen (2009), som finner at ettervernsatsingen i Norge synes å være i utakt både med den nordiske velferdsmodellen og engelsk barnevern hvor en åpner opp for oppfølging fram til 25 års alder.
Unge som har vært i barnevernet, synes også å være mer utsatt på grunn av lite utdannelse og vansker med å få innpass på arbeidsmarkedet, samt lav inntekt som gir økt behov for offentlige stønader (Mendes & Moslehuddin, 2009; Stein, 2006, 2008). Det at barn som har vært under tiltak av barnevernet, opplever utfordringer i det å skulle bli voksne, støttes også av norsk forskning. Den longitudinelle studien til Clausen og Kristofersen (2008) viser at barn som har vært i barnevernet, kommer dårligere ut av det som voksne enn de som ikke har vært i kontakt med barnevernet. Dette bildet opprettholdes også i en nyere rapport fra samme forskningsgruppe (Kristofersen, 2014). Ungdom som har vært plassert i institusjon etter barnevernlovens § 4.24, befinner seg i en overgang på flere områder: De skal forsøke å mestre en mer selvstendig tilværelse utenfor institusjonene og barnevernet i tillegg til skole/jobb, og familie. For ungdommene innebærer overgangen også at de skal forsøke å mestre en hverdag, uten bruk av rusmidler og eventuelt kriminalitet.
Datagrunnlag og metode
Forskningsgjennomgangen viser at det finnes lite forskning på plasseringer etter Lov om barnevernstjenester § 4.24. Artikkelen bygger på «Ungdommenes opplevelse av plassering opphold og ettervern», en studie av institusjonsplasseringer etter lovens § 4.24 (Tysnes, 2014). Studien hadde eksplorerende tilnærming og var en kvalitativ undersøkelse basert på intervjuer, gjennomgang av fylkesnemndsaker og barnevernsdokumenter i etterkant av fylkesnemndsakene. Vi tar her utgangspunkt i ett av studiens tre forskningsspørsmål: Hvordan opplevde ungdommene å flytte fra institusjonen, og hvilken oppfølging fikk de i den perioden? De andre forskningsspørsmålene som studien berørte, var følgende: Hva var bakgrunnen for at ungdommene ble plassert i institusjon i henhold til Lov om barnevernstjenester § 4.24?
Og hvordan opplevde ungdommene å være plassert i en institusjon?
Prosjektet ble godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste i 2008, og deltakelse i studien bygger på ungdommenes eget samtykke. Informantene ble rekruttert via barnevernstjenester og institusjonstiltak i perioden vår 2008 til vår 2010, og det var barnevernstjenestene og institusjonene som tok den første kont
