I Norge ble det registrert 674 selvmord i 2018. Når en person tar sitt eget liv, berører det både den nærmeste familien og venner som har en relasjon til den avdøde. Etterlatte som har mistet noen i selvmord, har høyere risiko for å utvikle depresjon, og de kjenner ofte på skyld, skam og stigma. Mange etterlatte etter selvmord har behov for profesjonell hjelp i varierende grad.
Det er årlig rundt 800 000 mennesker i verden som tar livet sitt (1). Selvmordstallene er høyest i land med gode inntekter. Selvmord er den nest vanligste dødsårsaken blant unge i verden.
I Norge ble det i 2018 registrert 674 selvmord i Norge - 202 kvinner og 472 menn (2). Hvis man regner ti etterlatte per selvmord, vil det si at rundt 6-7000 etterlatte vil bli berørt hvert år bare i Norge (2, 3).
Se statistikk om selvmord i Norge.
Selvmord er en av de største helsemessige utfordringene vi har i vår tid. Det er forbundet med omfattende personlige og samfunnsmessige problemer for de som tar livet sitt, de som forsøker å ta livet sitt, og de som berøres som etterlatte.
De etterlatte kan omfatte den nærmeste familien, men også venner, besteforeldre, medpasienter, terapeuter, helsepersonell og kolleger som føler at de har hatt en nær relasjon til den avdøde (4).
Sosial stigmatisering er en vedvarende del av sorgerfaringene til etterlatte.
Mange etterlatte etter selvmord sitter igjen med en følelse av skyld og skam og prøver å finne en årsak til dødsfallet. Sosial stigmatisering er også en vedvarende del av sorgerfaringene til etterlatte, og det kan bidra til at sorgarbeidet blir vanskeligere og forlenget (5).
Hensikten med denne litteraturstudien var å beskrive etterlattes erfaringer etter selvmord.
Metode
En litteraturstudie innebærer å søke systematisk, kritisk vurdere og presentere forskning innen et valgt emne (6). Denne litteraturstudien er basert på ti kvalitative forskningsartikler.
Vi gjennomførte søk i databasene PsycINFO og CINAHL i perioden februar-mars 2020 med bruk av søkeordene suicide, family, bereaved, parent, relative, next of kin, spouses og experience.
Vi hadde følgende inklusjonskriterier:
Forskningsartiklene skulle være publisert i tidsrommet 2010-2020.
Deltakerne i studiene skulle være voksne over 18 år.
Studiene i artiklene skulle ha benyttet et kvalitativt design.
Deltakerne i studiene skulle være pårørende eller etterlatte.
Databasesøkene resulterte i 15 vitenskapelige artikler, som vi kvalitetsvurderte med bruk av sjekklister for å vurdere kvalitative forskningsartikler (7). Det innebærer blant annet å vurdere resultatenes gyldighet, metodisk kvalitet, pålitelighet og overførbarhet (8).
Vi ekskluderte fem av artiklene fordi de hadde benyttet et kvantitativt design som ikke var egnet til å besvare litteraturstudiens hensikt, eller at etiske hensyn ikke var tilstrekkelig ivaretatt eller beskrevet.
Videre analyserte vi funn fra de ti inkluderte artiklene med utgangspunkt i Evans' (9) teori for innholdsanalyse, som resulterte i tre ulike hovedtemaer (se figur 1).
Resultater
Det var utfordrende å be om hjelp
Det var utfordrende for de etterlatte å ta kontakt med helsepersonell og be om hjelp etter selvmordet. De hadde behov for å bli ivaretatt av noen som viste medfølelse, og som hadde erfaring med å følge opp etterlatte ved selvmord.
Fordi mange av de etterlatte slet med søvnvansker, sinne, dårlig matlyst, angst, sjokk, depresjon og selvmordstanker, var de ikke i stand til å be om profesjonell hjelp. De ønsket derfor å bli kontaktet av støtteapparatet istedenfor å måtte ta initiativ selv (10-15).
De fleste av de etterlatte fikk støtte fra politiet, rådgivere, sykepleiere, psykologer og leger. Mange av dem fikk god støtte og hjelp fra familie, venner eller andre selvmordsetterlatte (10, 11, 13). Likevel hadde mange behov for støtte og oppfølging av helsepersonell.
Flere følte at helsepersonellet ikke klarte å gi dem den støtten de forvente
