Fagpressenytt

Å prosjektere for gjenbruk av en fredet bygning er å inngå utallige store og små kompromisser. Hva skal bevares og hva kan endres? I en fredning ligger det implisitt at bygningen skal bevares mest mulig intakt, men endringer er uunngåelige når en ny funksjon skal innpasses. Dermed trekkes de prosjekterende rett inn i kulturminnevernets dilemma: å bevare stedets autentisitet, og samtidig foreta de endringene som følger av ny bruk. Grensene mellom bevaring og fornyelse er ikke "hugget i sten", de er flytende; ved alle store og små beslutninger som må tas i prosjekteringen må arkitekten vurdere hensynet til bevaring.



Tegneskolen

Det er med spenning jeg nærmer meg Ullevålsveien 5 i Oslo, som nå er blitt den nye Edvard Munch videregående skole. Dette er en bygning jeg kjenner godt, både fra studietiden, fra en periode som lærer ved SHKS og så gjennom min masteroppgave i arkitekturvern.

"Tegneskolen" (senere SHKS - Statens håndverks og kunstindustriskole) var allerede en tradisjonsrik kulturinstitusjon da den i 1903 fikk permanent tilhold i Ullevålsveien 5, i et nytt, storslått bygg tegnet for formålet av den unge arkitekten Adolf Bredo Greve.1 Til da hadde Tegneskolen eksistert siden 1818 i kummerlige lokaler forskjellige steder i byen. Det nye skolebygget var del av et større kompleks som også inkluderte Kunstindustrimuseet, som skolen kom til å leve i symbiose med i de litt over hundre årene Ullevålsveien 5 var et viktig arnested for utviklingen av norsk kunst, kunsthåndverk, arkitektur og design. SHKS opphørte som selvstendig institusjon i 1996 og flyttet ut av U5 i 2010. Deretter ble bygningskomplekset fredet.

Bygningen er oppført i tung nybarokk med enkelte innslag av jugend i detaljering og interiør. Man kan finne mange likhetstrekk mellom dette komplekset og Høyesteretts Hus, som var resultatet av en arkitektkonkurranse avholdt i 1895, to år før Bredo Greve vant konkurransen om Ullevålsveien 5.2 Likheten sier noe om hvilken betydning man la i å bygge for nasjonens kunst- og håndverksutdanning. De to byggene var begge blant datidens mest påkostede og prestisjefylte "signalbygg". Skolens hovedfasade mot Ullevålsveien er symmetrisk inndelt med et flott anlagt, midtstilt inngangsparti. Alle som har vært elev ved eller besøkt skolen har kjent på ærefrykten ved å åpne den høye, tunge eikedøren og tre inn i den høyloftede vestibylen.



Adkomst

Et hovedgrep ved rehabiliteringen i 2015 var flyttingen av hovedinngangen fra Ullevålsveien til Nordahl Bruns gate, til porten som tidligere var inngang til bakgården. Dette grepet gjør at forståelsen av den historiske bygningens ærverdige uttrykk med en klassisk hovedinngang er borte. Men ved nærmere bekjentskap med den nye skolen ser jeg at det var et klokt valg. Det historiske motivet måtte ofres av praktiske og funksjonelle hensyn, til fordel for romslig plass til at flere hundre skoleelever kan komme seg farefritt inn og ut, og for å få til en trinnfri adkomst inn i bygget. En så dramatisk endring av adkomstforholdene medfører likevel en betydelig endring av opplevelsen av stedets karakter. Grepet er en kraftfull påstand om at dette nå er et nytt sted, med en mindre prestisjefylt fremtoning enn den gamle Tegneskolen. Jeg blir usikker på hvilket blikk jeg skal vurdere dette gjenbruksprosjektet med. Jeg leter etter det gamle, mens inngrepene som skaper den nye skolen ligger over det gamle som en film. Det gamle og det nye blir som to bilder oppå hverandre, og jeg skifter hele tiden fokus mellom dem.

Den nye adkomsten fra Nordahl Bruns gate er markert med høye, tunge, rustede ståldører som står oppslått ut mot