Sykepleien
27.09.2018
E-meldinger mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten gjør informasjonsflyt og samhandling mer pålitelig og effektiv. Likevel tyr mange til telefonen for å kontrollere informasjonen.
Et av hovedmålene med elektronisk samhandling med omsorgsmeldinger (se faktaboks) er økt effektivisering og kvalitetsforbedring for å yte gode tjenester i hele pasientforløpet (1).
Denne artikkelen belyser derfor erfaringene med å bruke elektroniske omsorgsmeldinger til sykepleiere fra både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Den belyser også hvorvidt denne bruken har bidratt til en mer effektiv og forbedret dokumentasjon og samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten (1-3).
Studien vår er basert på et samarbeidsprosjekt mellom St. Olavs hospital, Trondheim kommune og Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet.
METODE
Studien er basert på en intervjuog litteraturstudie. Vi samlet inn empiriske data gjennom semistrukturerte, individuelle intervjuer i mars 2017.
UTVALG OG INFORMANTER
Vi rekrutterte og intervjuet totalt åtte sykepleiere. Fire sykepleiere var fra en avdeling ved et helsehus i Trondheim kommune, og fire sykepleiere var fra en avdeling på St. Olavs hospital. Begge kjønnene var representert. Alle sykepleierne hadde 75-100 prosent stilling og varierende fartstid som sykepleier.
INTERVJU OG ANALYSE
Individuelle, semistrukturerte intervjuer ble benyttet som metode (4, 5). I forkant av intervjuene utarbeidet vi en intervjuguide med fire konkrete spørsmål. Intervjuet ble gjennomført av førsteforfatteren og foregikk på avdelingen der sykepleierne jobbet (5).
Vi benyttet den tverrgående analysemetoden systematisk tekstkondensering for å analysere datamaterialet (6).
ETISKE OVERVEIELSER
Alle informantene mottok informasjon om prosjektet på forhånd.
Deretter innhentet vi samtykke. Det var frivillig å delta, og de kunne når som helst trekke seg. Studien er godkjent av Trondheim kommune, St. Olavs hospital og Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Dataene fra informantene er anonymisert, og svarene er blitt behandlet konfidensielt (5).
RESULTATER
Generelt viser funnene at alle sykepleierne syntes elektroniske omsorgsmeldinger var et godt hjelpemiddel. De bidro til bedre kommunikasjon. Samhandlingen ble mer effektiv og bedret dermed samarbeidet mellom helsetjenestenivåene.
UPÅLITELIG INFORMASJON
Flere av informantene fortalte at informasjonen de fikk gjennom elektroniske omsorgsmeldinger, ikke alltid var godt nok utdypet, eller den manglet relevant og viktig informasjon. En informant sa følgende:
«Jeg synes noen ganger at informasjonen gjennom omsorgsmeldinger kan bli underkommunisert, det er lettere å forklare nærmere på telefon.»
Noen av informantene fortalte at de ikke alltid stolte på den informasjonen de mottok skriftlig, og følte det ikke var forsvarlig uten å ringe for å få bekreftet opplysningene. I likhet med funn fra andre studier (7) måtte sykepleierne i vår studie supplere med telefonsamtaler for å sikre tilstrekkelig informasjon om pasientens tilstand.
Dette behovet for å kontrollere informasjonen via telefon gjaldt spesielt medisinlisten i epikrisen, som noen ganger ikke stemte overens med medisinene som sto oppført på medisinkurven. En sykepleier i kommunen fortalte som følger:
«Jeg ringer alltid for å bekrefte at medisinene er riktige fordi jeg aldri kan stole på at det som står i epikrisen, er rett. Det er ikke forsvarlig uten å ringe.»
En sykepleier fra sykehuset sa derimot at de ikke lenger trengte å ringe om medisinlisten fordi slike opplysninger skulle sendes gjennom elektronisk melding.
Alle informantene fortalte at de brukte telefon når de trengte å få raskt svar på noe. Flere fortalte også at når man kommuniserer via telefon, må man svare med en gang. En informant sa at når man mottar en elektronisk melding, kan man velge å ikke åpne den eller kvittere for at meldingen er lest, og dermed utsette å forholde seg til meldingen. Man kan velge å lese meldingen senere, eller ikke lese den i det hele tatt. Dette utgjør en fare for at viktig informasjon ikke kommer frem i tide.
FORETOK TELEFONKONTROLL
Sykepleierne på sykehuset var derimot svært fornøyde med at de ikke lenger trengte å ringe for å informere om aktuelle medisiner fordi disse opplysningene allerede skulle være sendt elektronisk. Det er vanskelig å vite årsaken til at sykepleierne i kommunen utfører dobbeltkontroll med en supplerende telefonsamtale hver gang for å bekrefte pasientens medisiner. Årsaken kan være at sykepleierne har opplevd at forskjellige skjemaer ikke stemmer overens. Kanskje har de dårlige erfaringer fra tidligere eller har opplevd situasjoner hvor feil i pasientens medisiner har truet pasientsikkerheten.
Til tross for at sykepleierne var fornøyde med meldingsfunksjonen, var det lettere å bruke telefon ved enkle henvendelser fordi det kan virke mer effektivt. De som svarer på telefonoppringingene, blir kanskje avbrutt eller opplever det som ekstraarbeid å svare på spørsmål om pasientens medisiner i og med at den informasjonen allerede skal være sendt elektronisk. supplere med telefonsamtaler for å sikre tilstrekkelig informasjon om pasientens tilstand.
Dette behovet for å kontrollere informasjonen via telefon gjaldt spesielt medisinlisten i epikrisen, som noen ganger ikke stemte overens med medisinene som sto oppført på medisinkurven. En sykepleier i kommunen fortalte som følger:
«Jeg ringer alltid for å bekrefte at medisinene er riktige fordi jeg aldri kan stole på at det som står i epikrisen, er rett. Det er ikke forsvarlig uten å ringe.»
En sykepleier fra sykehuset sa derimot at de ikke lenger trengte å ringe om medisinlisten fordi slike opplysninger skulle sendes gjennom elektronisk melding.
Alle informantene fortalte at de brukte telefon når de trengte å få raskt svar på noe. Flere fortalte også at når man kommuniserer via telefon, må man svare med en gang. En informant sa at når man mottar en elektronisk melding, kan man velge å ikke åpne den eller kvittere for at meldingen er lest, og dermed utsette å forholde seg til meldingen. Man kan velge å lese meldingen senere
Gå til medietDenne artikkelen belyser derfor erfaringene med å bruke elektroniske omsorgsmeldinger til sykepleiere fra både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Den belyser også hvorvidt denne bruken har bidratt til en mer effektiv og forbedret dokumentasjon og samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten (1-3).
Studien vår er basert på et samarbeidsprosjekt mellom St. Olavs hospital, Trondheim kommune og Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet.
METODE
Studien er basert på en intervjuog litteraturstudie. Vi samlet inn empiriske data gjennom semistrukturerte, individuelle intervjuer i mars 2017.
UTVALG OG INFORMANTER
Vi rekrutterte og intervjuet totalt åtte sykepleiere. Fire sykepleiere var fra en avdeling ved et helsehus i Trondheim kommune, og fire sykepleiere var fra en avdeling på St. Olavs hospital. Begge kjønnene var representert. Alle sykepleierne hadde 75-100 prosent stilling og varierende fartstid som sykepleier.
INTERVJU OG ANALYSE
Individuelle, semistrukturerte intervjuer ble benyttet som metode (4, 5). I forkant av intervjuene utarbeidet vi en intervjuguide med fire konkrete spørsmål. Intervjuet ble gjennomført av førsteforfatteren og foregikk på avdelingen der sykepleierne jobbet (5).
Vi benyttet den tverrgående analysemetoden systematisk tekstkondensering for å analysere datamaterialet (6).
ETISKE OVERVEIELSER
Alle informantene mottok informasjon om prosjektet på forhånd.
Deretter innhentet vi samtykke. Det var frivillig å delta, og de kunne når som helst trekke seg. Studien er godkjent av Trondheim kommune, St. Olavs hospital og Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Dataene fra informantene er anonymisert, og svarene er blitt behandlet konfidensielt (5).
RESULTATER
Generelt viser funnene at alle sykepleierne syntes elektroniske omsorgsmeldinger var et godt hjelpemiddel. De bidro til bedre kommunikasjon. Samhandlingen ble mer effektiv og bedret dermed samarbeidet mellom helsetjenestenivåene.
UPÅLITELIG INFORMASJON
Flere av informantene fortalte at informasjonen de fikk gjennom elektroniske omsorgsmeldinger, ikke alltid var godt nok utdypet, eller den manglet relevant og viktig informasjon. En informant sa følgende:
«Jeg synes noen ganger at informasjonen gjennom omsorgsmeldinger kan bli underkommunisert, det er lettere å forklare nærmere på telefon.»
Noen av informantene fortalte at de ikke alltid stolte på den informasjonen de mottok skriftlig, og følte det ikke var forsvarlig uten å ringe for å få bekreftet opplysningene. I likhet med funn fra andre studier (7) måtte sykepleierne i vår studie supplere med telefonsamtaler for å sikre tilstrekkelig informasjon om pasientens tilstand.
Dette behovet for å kontrollere informasjonen via telefon gjaldt spesielt medisinlisten i epikrisen, som noen ganger ikke stemte overens med medisinene som sto oppført på medisinkurven. En sykepleier i kommunen fortalte som følger:
«Jeg ringer alltid for å bekrefte at medisinene er riktige fordi jeg aldri kan stole på at det som står i epikrisen, er rett. Det er ikke forsvarlig uten å ringe.»
En sykepleier fra sykehuset sa derimot at de ikke lenger trengte å ringe om medisinlisten fordi slike opplysninger skulle sendes gjennom elektronisk melding.
Alle informantene fortalte at de brukte telefon når de trengte å få raskt svar på noe. Flere fortalte også at når man kommuniserer via telefon, må man svare med en gang. En informant sa at når man mottar en elektronisk melding, kan man velge å ikke åpne den eller kvittere for at meldingen er lest, og dermed utsette å forholde seg til meldingen. Man kan velge å lese meldingen senere, eller ikke lese den i det hele tatt. Dette utgjør en fare for at viktig informasjon ikke kommer frem i tide.
FORETOK TELEFONKONTROLL
Sykepleierne på sykehuset var derimot svært fornøyde med at de ikke lenger trengte å ringe for å informere om aktuelle medisiner fordi disse opplysningene allerede skulle være sendt elektronisk. Det er vanskelig å vite årsaken til at sykepleierne i kommunen utfører dobbeltkontroll med en supplerende telefonsamtale hver gang for å bekrefte pasientens medisiner. Årsaken kan være at sykepleierne har opplevd at forskjellige skjemaer ikke stemmer overens. Kanskje har de dårlige erfaringer fra tidligere eller har opplevd situasjoner hvor feil i pasientens medisiner har truet pasientsikkerheten.
Til tross for at sykepleierne var fornøyde med meldingsfunksjonen, var det lettere å bruke telefon ved enkle henvendelser fordi det kan virke mer effektivt. De som svarer på telefonoppringingene, blir kanskje avbrutt eller opplever det som ekstraarbeid å svare på spørsmål om pasientens medisiner i og med at den informasjonen allerede skal være sendt elektronisk. supplere med telefonsamtaler for å sikre tilstrekkelig informasjon om pasientens tilstand.
Dette behovet for å kontrollere informasjonen via telefon gjaldt spesielt medisinlisten i epikrisen, som noen ganger ikke stemte overens med medisinene som sto oppført på medisinkurven. En sykepleier i kommunen fortalte som følger:
«Jeg ringer alltid for å bekrefte at medisinene er riktige fordi jeg aldri kan stole på at det som står i epikrisen, er rett. Det er ikke forsvarlig uten å ringe.»
En sykepleier fra sykehuset sa derimot at de ikke lenger trengte å ringe om medisinlisten fordi slike opplysninger skulle sendes gjennom elektronisk melding.
Alle informantene fortalte at de brukte telefon når de trengte å få raskt svar på noe. Flere fortalte også at når man kommuniserer via telefon, må man svare med en gang. En informant sa at når man mottar en elektronisk melding, kan man velge å ikke åpne den eller kvittere for at meldingen er lest, og dermed utsette å forholde seg til meldingen. Man kan velge å lese meldingen senere
