Fagpressenytt

Hensikten med boka kommer godt fram i forordet: den er ment å gi et bilde av hva steinerskolen har villet med skole, og hvordan den har arbeidet for å realisere visjonene sine. Videre er den ment som et bidrag både i steinerskolens interne diskusjon, og i den generelle debatten om hva vi som samfunn ønsker med skole. For sånne som meg selv, som ikke har noen erfaringer med steinerskolen fra før, gir boka et rikt og nyansert bilde av steinerpedagogikken. Samtidig mener jeg Stabel realiserer målet om å bidra i en mer generell debatt omkring skole og undervisning. I alle fall slår det meg at fremstillingen av den motkulturen steinerskolen representerer, tvinger fram en del pedagogiske og verdimessige refleksjoner i meg som leser. Spørsmål omring hva slags menneskesyn undervisningen bør bygges på, hvordan man motiveres til å lære, og rett og slett hva vi som samfunn vil med skole, dukker opp.

Stabel starter med en redegjørelse for det idéhistoriske grunnlaget til steinerpedagogikken, og for antroposofien, grunnlagt av Rudolf Steiner (1829-1910). I de øvrige kapitlene viser hun hvordan antroposofien er blitt tolket og satt ut i praksis i Norge, fra den første steinerskolen ble etablert i 1926 og fram til i dag, hvor det er til sammen 31 steinerskoler og én Steinerhøyskole i landet. Sentralt i fremstillingen av steinerskolens historie er det vanskelige spennet mellom tilpasning og det å bevare s