Fagpressenytt

Jeg jobber som leder for fagseksjonen på et mellomstort kulturhistorisk museum. Med en doktorgrad i profesjonsetikk i bunnen og tolv høyt utdannete kolleger som støttespillere i seksjonen burde det være enkelt å ivareta forskning på en tilfredsstillende måte. Det er det ikke. Som fagperson og leder sliter jeg med å finne den gylne middelveien som sikrer anerkjent kvalitet i det vi produserer, og samtidig tar hensyn til rammefaktorene som finnes ved institusjoner som vår.

Kjennetegnet for vårt museum er et bredt spektrum av tema som skal formidles. Hele organisasjonen har i overkant av femti ansatte, og samarbeidet skjer på tvers av besøksstedene som kan ligge i stor geografisk avstand fra hverandre. Sammen skal vi ivareta forskning, formidling, samlingsforvaltning og fornying i en institusjon som består av ti ulike besøkssteder med ti ulike faglige hovedsatsinger. For å koordinere det faglige arbeidet har vi opprettet en fagseksjon som jobber på tvers av avdelingene. Her er blant annet konservatorer, registratorer og formidlingsansvarlig samlet. Ingen i fagseksjonen jobber kun med ett tema eller ett arbeidsområde, men med et mangfold av oppgaver, basert på spisskompetansen den enkelte har.

Grunnforskning og til dels anvendt forskning foregår kontinuerlig, i all kontakt med dokumenter, gjenstander eller informanter. Forskning foregår kontinuerlig når vår militærhistoriker dokumenterer nye krigsminner, når tepper veves etter gamle teknikker på en tekstilfabrikk, eller når vår formidlingsansvarlig evaluerer publikumsundersøkelser. Resultatene skrives ned og lagres internt, og de brukes som oftest umiddelbart i formidlingen eller til forbedring av arbeidsrutiner. Vi jobber aktivt etter en forskningsplan og for at flest mulig av konservatorene får en godkjenning fra Norges museumsforbund for godt faglig arbeid i yrkesutøvelsen. Vi anstrenger oss for å lage publikasjoner som både skal nå ut til publikum og samtidig er interessante for fagkol