Fagpressenytt

I denne artikkelen forteller unge rullestolbrukere, Vibeke, Filip, Sofie og Peder, om sine erfaringer fra skolens gymtimer. Som helsearbeider har jeg lenge grunnet over hva som skal til for å få til gymtimer som fungerer for alle elevene. Tidligere forskningsrapporter beskriver situasjoner hvor barn med fysiske funksjonsnedsettelser oftest sitter og ser på eller gjør lekser i klassens gymtimer (Wendelborg, 2010; Tøssebro og Ytterhus, 2006). I denne artikkelen vektlegges gymtimer hvor jenter og gutter deltar, hvor tilrettelegging1 og inkludering finner sted.

Skikkelig kult, gymlæreren min sier alle skal med! (Peder) Gymlæreren tilrettelegger slik at alle er med, han deler klassen i to eller tre grupper. Elevene gjør de ulike aktivitetene, ingen tas ut alene eller må sitte og se på. Skal det øves i høydehopp, kan selvsagt Peder ikke være med, da gjør han andre aktiviteter sammen med andre, så roteres det slik at alle som kan, trener høydehopp i løpet av to til tre gymøkter. Det er mange måter å inkludere alle på.
Det empiriske grunnlaget for denne artikkelen er hentet fra delprosjektet Om å være der det skjer - unge gutter og jenter med fysisk funksjonsnedsettelse.2 Mitt perspektiv er hele tiden å se barn og unge som kompetente sosiale aktører, som medborgere med rettigheter og ansvar (Bjerke 2011; James 1998). De unge rullestolbrukerne tilhører etterintegrerings-generasjonen, de bor sammen med sine familier og de går på nærskolen. Politiske mål om integrering av stadig flere elevgrupper i enhetsskolen er i dag avløst av visjoner om inkluderende praksis (Manger, 2009) og implementering av denne.

De unge presenterer seg
Her henter jeg frem hva de unge forteller fra deres livsverden, for å gi en bakgrunn for deres virksomheter og opplevelser i skolehverdagens gymtimer.
Jeg er en helt annen person, jeg er ganske morsom da, forteller Filip. Hvis jeg mister noe, kan jeg be dem ta opp ting for meg ... og de hjelper meg ... og det er jeg veldig glad for ... for jeg er ikke sånn som kan ta opp ting fra gulvet, uten at det blir sånn, kan ikke du ... De andre elevene hjelper, uten å stille spørsmål, og det er han glad for. Vygotskij hevder at det er de sosiale aspektene ved en funksjonshemning og interaksjonen som er avgjørende for barns utvikling (Smidt, 2009). De unge informantene ble spurt om de bruker begreper som funksjonsnedsettelse eller funksjonshemning. Ingen gjør det. «Når jeg møter små barn, så spør de ofte hvorfor jeg sitter i rullestol. Da sier jeg, fordi jeg har en skade i hjernen [...] jeg er veldig åpen på det», sier Filip. De unge bruker begrepet skade eller den medisinske diagnosen. «Det at folk kaller andre hemma, det irriterer meg altså, det er utrolig nedgraderende», sier Sofie.

VIBEKE: Jeg vil ikke si at jeg er funksjonshemmet. (Hun ler)
INTERVJUER: Nei ... VIBEKE: På spørsmål sier jeg at jeg har en skade i ryggen ... ikke at jeg er funksjonshemma ... jeg tror at det er andre folk som gjør meg funksjonshemmet.
INTERVJUER: Ja ... VIBEKE: Ikke ta det på feil måte, men ... det er litt sånn, vennene mine tenker ikke på at jeg sitter i rullestol ... som, hvis vi skal noe ... så finner vi bare en måte vi kan gjøre det på ... æhh, du kan ikke være med fordi du sitter i rullestol, det er ikke sånn.

Hun viser til en sosial modell hvor funksjonshemning ikke ses som en egenskap ved individet, men noe som skapes i møte med omgivelsene (Shakespeare, 2006). Av samme grunn omtales informantene her som de unge, ikke som