Gravplassen
09.12.2019
Når gravplassrelatert stoff når nyhetsbildet er det ofte med sensasjonspregede saker. Ting settes på spissen for å generere oppmerksomhet og klikk.
Siste ute var NRK og presten Kjell Bjørka som mener byråene tar for mye betalt og oppfordrer pårørende til å blant annet lage kiste og sørge for transport på egen hånd (NRK, 1. oktober). Å snekre kisten selv kan nok fremstå som en fremmed tanke for mange i dag, og kanskje er poenget med økonomi et sidespor.
En mer relevant, men selvfølgelig mindre tabloid vinkling kunne vært: hvilke konsekvenser har gravferdsbyråenes store nedslagsfelt for den reelle valgfriheten til pårørende?
Reel valgfrihet fordrer kunnskap og tilgang til informasjon. Det er ikke lovpålagt å benytte byrå i Norge og prinsipielt sett skal det være mulig å gjennomføre gravferd uten å måtte betale for byråtjenester. Dette betyr ikke at byråene er uønskede eller overflødige. For veldig mange spiller byråene en uvurderlig rolle som støttespillere og kontaktperson opp mot forvaltning og trossamfunn ved gravferd. Men prinsipielt er det likevel et problem at gravferd uten, eller med relativt lite hjelp fra byrå, byr på utfordringer - og at årsaken i mange tilfeller vil være mangel på informasjon for pårørende.
Faglig råd for gravferd har hatt spørsmålet oppe til diskusjon og drøftet om det burde blitt etablert en felles plattform med informasjon som er nødvendig for å gjennomføre en gravferd, og om dette eventuelt burde vært initiert av sentrale myndigheter.
For mange er forvaltningene det naturlige stedet å henvende seg med spørsmål om gravferd, gravlegging og kremasjon. En lakmustest for forvaltningene rundt om i landet kan være å se på eget informasjonsmateriell, sette seg inn i pårørendes situasjon og stille spørsmålet: dersom byrået tas ut av ligningen, får jeg fortsatt den informasjonen jeg trenger for å kunne gjennomføre gravferden? På den måten kan man bli bevisst hvor avhengige vi er av byråene for å opprettholde den gode kommunikasjonen med pårørende.
Tidligere i høst hadde NRK et innslag om navna minnelund på dagsrevyen (NRK, 20. oktober). Foranledningen var Gravplassforeningens pris for 2019 og kåring av Alstahaug i Levanger til beste navna minnelund. I KA sin Gravplassundersøkelse (2018) svarte 31,8 % at de har navna minnelund i kommunen.
Det blir interessant å se om oppslaget vil ha noe å si for andelen som velger navna minnelund, eventuelt medføre etterspørsel der hvor det ikke er etablert navna minnelunder. I så fall vil det si noe om hvor viktig informasjon er for de valg som faktisk tas. Det å planlegge en gravferd og velge gravleggingsform er noe de færreste gjør mange ganger i løpet av et liv. Nettopp derfor må kunnskap og informasjon være lett tilgjengelig, og den åpne og imøtekommende forvaltningen spiller en nøkkelrolle i møte ikke bare med pårørende, men også befolkningen forøvrig.
Les opprinnelig artikkelEn mer relevant, men selvfølgelig mindre tabloid vinkling kunne vært: hvilke konsekvenser har gravferdsbyråenes store nedslagsfelt for den reelle valgfriheten til pårørende?
Reel valgfrihet fordrer kunnskap og tilgang til informasjon. Det er ikke lovpålagt å benytte byrå i Norge og prinsipielt sett skal det være mulig å gjennomføre gravferd uten å måtte betale for byråtjenester. Dette betyr ikke at byråene er uønskede eller overflødige. For veldig mange spiller byråene en uvurderlig rolle som støttespillere og kontaktperson opp mot forvaltning og trossamfunn ved gravferd. Men prinsipielt er det likevel et problem at gravferd uten, eller med relativt lite hjelp fra byrå, byr på utfordringer - og at årsaken i mange tilfeller vil være mangel på informasjon for pårørende.
Faglig råd for gravferd har hatt spørsmålet oppe til diskusjon og drøftet om det burde blitt etablert en felles plattform med informasjon som er nødvendig for å gjennomføre en gravferd, og om dette eventuelt burde vært initiert av sentrale myndigheter.
For mange er forvaltningene det naturlige stedet å henvende seg med spørsmål om gravferd, gravlegging og kremasjon. En lakmustest for forvaltningene rundt om i landet kan være å se på eget informasjonsmateriell, sette seg inn i pårørendes situasjon og stille spørsmålet: dersom byrået tas ut av ligningen, får jeg fortsatt den informasjonen jeg trenger for å kunne gjennomføre gravferden? På den måten kan man bli bevisst hvor avhengige vi er av byråene for å opprettholde den gode kommunikasjonen med pårørende.
Tidligere i høst hadde NRK et innslag om navna minnelund på dagsrevyen (NRK, 20. oktober). Foranledningen var Gravplassforeningens pris for 2019 og kåring av Alstahaug i Levanger til beste navna minnelund. I KA sin Gravplassundersøkelse (2018) svarte 31,8 % at de har navna minnelund i kommunen.
Det blir interessant å se om oppslaget vil ha noe å si for andelen som velger navna minnelund, eventuelt medføre etterspørsel der hvor det ikke er etablert navna minnelunder. I så fall vil det si noe om hvor viktig informasjon er for de valg som faktisk tas. Det å planlegge en gravferd og velge gravleggingsform er noe de færreste gjør mange ganger i løpet av et liv. Nettopp derfor må kunnskap og informasjon være lett tilgjengelig, og den åpne og imøtekommende forvaltningen spiller en nøkkelrolle i møte ikke bare med pårørende, men også befolkningen forøvrig.
