Fagpressenytt

... Våre data tyder på at fremtidsplan bør inkluderes i individuell plan, og at koordinatoren bør være en person det er etablert gode relasjoner til. Det bør også være mulig å legge til rette for formelle strukturer som ansvarsgrupper eller team, for å skape helhetlige tjenester til domfelte med rus-og/eller psykiske lidelser. Gjennomføring av straff er kriminalomsorgens ansvar i Norge, men det betyr ikke at kriminalomsorgen har eneansvar for å følge opp innsatte i fengsel. At en domfelt settes i fengsel innebærer at vedkommende mister sin frihet, men ikke uten videre de rettigheter han/hun ellers har i samfunnet. En domfelt kan under soning ha rett til både kommunale og spesialiserte helsetjenester og til kommunale sosialtjenester (Rundskriv G-8/2006). En del av de domfelte har rett på en individuell plan fra helse- og sosialtjenestene før de blir satt inn. Retten til en slik plan er forankret i en rekke lover (se for eksempel Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011, § 7-1 og Sosialtjenesteloven, 2009, § 28). Riktignok forsvinner en del av behovene for mange domfelte mens de soner, men for andre er behovet for tjenester like stort igjen ved løslatelse. Det ansvaret som helse- og sosialtjenestene hadde før soning, forsvinner følgelig ikke, men settes på vent.
Det er ikke alle domfelte som har fått tjenester fra helse- og sosialsektoren før domfellelse selv om de har hatt behov for det. Kriminalomsorgen har derfor fått et ansvar for å kartlegge de behovene den domfelte har både under og etter soningen. Det er nå etablert forsøk med et eget standardisert kartleggingsverktøy i kriminalomsorgen kalt Behovs- og ressurskartlegging i kriminalomsorgen (BRIK) (Forskrift om forsøksprosjekt om kartlegging av domfeltes behov, 2011; Hansen, Dahl & Samuelsen, 2014). Dersom den domfelte samtykker, skal kriminalomsorgen på grunnlag av en slik kartlegging ta kontakt med relevante helse- og sosialtjenester slik at de kan yte tjenester de domfelte har behov for både under og etter soning. Kriminalomsorgen har siden 1990-tallet hatt en ordning med framtidsplaner for at de i samarbeid med domfelte skal kunne planlegge soningsforløpet og hvilke tjenester som bør ytes under og etter soning (Rundskriv KSF 1/2002). Kriminalomsorgen skal på grunnlag av en slik plan, bistå den domfelte i kontakt med andre, for eksempel i helse- og sosialtjenestene. Hvis den domfelte har en individuell plan, skal framtidsplanen tilpasses denne (Rundskriv G-8/2006).
Dersom en bruker som har rett på en individuell plan likevel ikke ønsker en slik plan, skal kommunen oppnevne en koordinator (Forskrift om habilitering og rehabilitering, 2011, § 21). Dette gjelder uavhengig av om brukeren er i fengsel eller ikke. I praksis kan det derfor tenkes at kriminalomsorgens kartlegging avdekker at en domfelt har rett på en individuell plan. Hvis det er tilfelle, så er kommunen ansvarlig for å få på plass en koordinator og eventuelt en individuell plan.
Behovet for å koble det som skjer i løpet av soningen med tiltak etter løslatelse er en konsekvens av at de som domfelles vanligvis har andre problemer enn bare at de er domfelte. En rekke undersøkelser viser at en stor del av de innsatte har enten en rus- eller en psykisk lidelse eller begge deler (Friestad & Hansen, 2004; Friestad & Kjelsberg, 2009; SSB, 2015).
Friestad & Kjelsberg (2009) fant i sin undersøkelse fra norske fengsler at bare 24 prosent av de innsatte verken hadde et rusproblem eller en psykisk lidelse.
Dette viser at det er behov for samarbeid mellom kriminalomsorgen og andre tjenester. Problemstillingen i denne artikkelen er derfor: Hvilke utfordringer møter man og hvordan kan man styrke den helhetlige oppfølgingen av mennesker med rus- eller psykisk lidelse som soner fengselsstraff? Problemstillingen drøftes i hovedsak innenfor en organisasjonsteoretisk ramme for å bidra til å forstå hvordan helhetlige tjenester kan organiseres innenfor de kommunale tjenestene til denne brukergruppen.

Teoretiske perspektiver og forskning
De levekårsutfordringer som de domfelte har, betegnes gjerne som uregjerlige problemer (Rittel & Webber, 1973, Freudenberg, 2006, Ferlie, Fitzgerald, Mcgivern, Dopson & Bennett, 2011). Det er en rekke kjennetegn på uregjerlige problemer. Den grunnleggende utfordringen er at kunnskapsgrunnlaget er ufullstendig eller motstridende og at de ulike delproblemene er sammenvevd med andre delproblemer. Også mål og suksesskriterier er vanskelige å definere (Vabø, 2014). Dersom man skal få på plass et tilbud som møter de utfordringene slike uregjerlige problemer reiser, er det viktig både å sørge for hensiktsmessig kartlegging i samarbeide med brukeren, og for samordning av tjenestene.
Gode relasjonene mellom den domfelte og de som skal yte tjenester er viktig for å få avdekket alle aspekter ved de uregjerlige problemene. Sjansene for å få på plass et helhetlig tilbud er større om den domfelte selv presenterer sine behov i en kartlegging. Behovene må ikke bare presenteres, de må også avdekke en del opplysninger som mange opplever som private. Mange mennesker kvier seg for å avdekke slike opplysninger hvis de ikke har full tillit til den som kartlegger. Det kartleggingsverktøyet som kriminalomsorgen bruker, er forbeholdt ansatte i kriminalomsorgen (Hansen med flere, 2014). Det er ansatte i kriminalomsorgen som utfører kartleggingen.
Kolind, Frank og Dahl (2010) peker på at det kan bli et problem når man skal representere både behandling og straff. Samtidig ser vi at alliansen mellom personer med rus- og psykiske lidelser og en tjenesteyter som de stoler på, og som de opplever hjelper dem, er helt sentral i et bedringsforløp (Redko, Rapp, Elms, Snyder & Carlson, 2007; Topor, Borg, Girolamo, & Davidson, 2011). For den domfelte vil det derfor være viktig å finne en som kan ha en slik rolle mens man soner. Spørsmålet er om det kan være en ansatt i kriminalomsorgen eller om det bør være en utenfor fengselet.
Organisering av helhetlige tjenestetilbud handler både om struktur og prosess (Axelsson & Axelsson, 2006). Samarbeidsprosesser kan ta utgangspunkt i to ytterpunkter: a) organisering i linjer slik at hver virksomhet bare tar ansvar for sin del og sender brukeren videre til neste virksomhet, eller b) organisering av samarbeidet slik at ulike virksomheter i fellesskap planlegger og yter et helhetlig og samordnet tilbud (Head & Alford, 2013; Reeves, Lewin, Espin & Zwarenstein, 2010).
Fra helsesektoren vet vi at behandlingslinjer kan være svært effektive dersom man har klar innsikt i årsak og løsninger, og kan velge mellom standardiserte og dokumenterte prosesser (Reeves med flere, 2010). På grunn av usikkerheten er dette en løsning som ikke anbefales overfor uregjerlige problemer (Ferlie med flere, 2011).
Samarbeid om uregjerlige problemer må derfor struktureres slik at de ulike tjenestene kan utveksle informasjon og planlegge tiltakene. Andersson, Ahlgren, Axelsson, Eriksson og Axelsson (2011) har gjennomført en litteraturstudie hvor de oppsummerer hvordan samarbeidet mellom ulike organisasjoner i helse- og sosialsektoren kan struktureres. De finner at det er mulig å kategorisere samarbeid langs et kontinuum: informasjonsutveksling - koordinatorfunksjon - felles møteplasser - tverrfaglige team - partnerskap - samlokalisering - felles budsjett. Informasjonsutveksling er den enkleste formen for samarbeid, mens felles budsjett er den mest avanserte.
Nødvendig oppfølging fra eksterne helse- og velferdstjenester både under og etter soningen betegnes internasjonalt som «throughcare» og «aftercare» (Fox med flere, 2005:1). Det finnes ikke helt presise oversettelser, men vi velger å bruke «gjennomløpende tjenester» og «etterfølgende tjenester». I en oppsummering av relevant forskning fra Australia konkluderer Kinner og Williams (2006) med at planlegging og gjennomføring av et helhetlig soningsforløp og videre oppfølging etter endt soning bidrar til å redusere videre kriminell aktivitet og til å bedre livet for de domfelte og deres pårørende. FN konkluderer i sin World Drug Report 2008 med at rusmestringstiltak i løpet av soningen og oppfølging etter løslatelse medfører klar reduksjon i både rusproblemer og kriminalitet (UNODC, 2008). Evalueringer viser likevel at det er store problemer knyttet til gjennomføring av gjennomløpende tjenester. Til tross for at mange land nå har klare målsettinger om å gi domfelte et helhetlig tilbud både under og etter soning, har det vært forsket lite på dette temaet.
Kinner og Williams (2006) har oppsummert forskningen fra Australia og finner at ulike mål og manglende prioriteringer, samt vanskeligheter med å utforme individuelt tilpassede tjenestetilbud, hemmer mulighetene for gode, helhetlige tjenestetilbud. Fra Storbritannia konkluderer Fox med flere (2005) med at utfordringer knyttet til kartlegging, planlegging og kommunal oppfølging gjør det vanskelig å oppnå målsettingene med gjennomløpende tjenester.
MacDonald, Williams og Kane (2012, 2013) fant i en evaluering av et EU-prosjekt der man skulle implementere gjennomløpende tjenester i seks EU-land, en rekke barrierer som hemmet samarbeidet. Utfordringene knyttet seg særlig til manglende felles kartlegging og utveksling av data, manglende oppfølging fra kommunene under soning, uklare ansvarsforhold og ulike ideologier. Erf