Fontene forskning
12.12.2024
Artikkelen utforsker oppsøkende sosialarbeideres kontakt med marginaliserte unge, og er basert på materiale samlet inn gjennom fokusgruppeintervjuer med åtte deltagere.
Oppsøkende sosialarbeideres rolle som brobyggere mellom marginaliserte unge og hjelpeapparatet får her et særlig fokus, og i artikkelen konkretiseres hva som ligger i dette gjennom begrepene fremsnakking, oversetting og videreformidling. Utøvelsen av dette arbeidet diskuteres i lys av teori om sosial kapital. Å snakke frem både ungdommene og hjelpeapparatet, å oversette mellom ungdommene og hjelpeapparatet, for slik å legge til rette for videreformidling til andre instanser fremheves som mulige måter å utvikle brobyggende sosial kapital. Denne artikkelen utforsker oppsøkende sosialarbeideres rolle som brobyggere mellom marginaliserte unge og andre deler av hjelpeapparatet. Oppsøkende sosialt arbeid har som primæroppgave å søke kontakt med marginaliserte unge, og arbeide for at de får nødvendig hjelp og støtte. Bakgrunnen for denne formen for sosialt arbeid er en erkjennelse av at hjelpeapparatet ikke nådde denne målgruppen gjennom tradisjonelle tiltak (Erdal, 2006) Hensikten er å nå marginaliserte unge, for å motarbeide sosial eksklusjon (Crimmens et al., 2004). Målet for oppsøkende sosialt arbeid er å skape og opprettholde kontakt med unge ved å arbeide strategisk og målrettet for å få til positive endringer (Pedersen, 2013). På tross av at utgangspunktet var å nå marginaliserte unge, så viser en nasjonal kartlegging at oppsøkende sosialt arbeid anvendes på mange arenaer som skoler, fritidsklubber, sentrumsområder, gater, parker, kjøpesentre, boligområder og hjem, noe som viser at metoden har vært i utvikling (Pedersen, 2016).
Forskning viser at hjelpeapparatet for ungdommer med store behov kan mangle koordinering, være preget av silotenking, rigiditet og lite fleksibilitet; noe som vil føre til fragmentert hjelp som ikke dekker ungdommenes behov (Almqvist & Lassinantti, 2018; Finne et al., 2023; Oldeide et al., 2019). For ungdom med lav byråkratisk kompetanse og en vanskelig livssituasjon, kan kontakten med hjelpeapparatet oppleves særlig slitsom og stressende. Det kan innebære at det er de brukerne som trenger hjelpeapparatet mest som har vanskeligst for å få hjelp (Finne et al., 2023; Nyberg et al., 2022). Den oppsøkende tilnærmingen posisjonerer seg til å hjelpe ungdommer som strever med fragmenterte tjenester på grunn av tjenestenes manglende fleksibilitet (Oldeide et al., 2020a; 2020b). Oppsøkende sosialarbeidere kan derimot på grunn av sin fleksible rolle i hjelpeapparatet fylle behovet for å koordinere hjelp til ungdom og hjelpe dem med å navigere i hjelpeapparatet (Oldeide et al., 2020a).
Vi har ikke funnet forskning som konkret belyser hvordan den brobyggerfunksjonen oppsøkende sosialarbeidere kan ha, utøves i praksis. Artikkelen fokuserer derfor på den praktiske utøvelsen av brobygging, og bidrar til å utvide og utvikle praksisfeltets kjennskap til kompleksiteten i rollen. Problemstillingen som undersøkes er: «Hvordan kan oppsøkende sosialarbeidere bidra til å bygge bro mellom hjelpeapparatet og unge i marginaliserte posisjoner?».
Oppsøkende sosialarbeidere er en del av hjelpeapparatet. Når vi i artikkelen bruker begrepet andre deler av hjelpeapparatet henviser vi til andre deler enn oppsøkende virksomhet. Det er ofte deler av hjelpeapparatet som arbeider i lovpålagt første- og andrelinje.
Forskning og litteratur bruker ulike begreper for å beskrive unge mennesker med utfordringer. Flere redegjør for at tiltakene i for stor grad fokuserer på individuelle symptomer, og ikke på strukturelle årsaker som påvirker eller fører til sosiale problemer (Carlsson, 2002; Henningsen et al., 2008; Lavie-Ajayi & Krumer-Nevo, 2013). Vi velger å bruke begrepet marginalisering fordi dette begrepet tar hensyn til sosioøkonomiske og kulturelle forhold (Lavie-Ajavie & Krumer-Nevo, 2013). Begrepet marginalisering er også åpent for maktrelasjoners betydning, i tillegg til individualforklaringer og andre sosioøkonomiske og kulturelle strukturers påvirkning. Marginalisering kan knyttes til sosial kapital, fordi sosial kapital handler om utvikling av individets nettverk og tillit, noe som kan bidra til tilgang på ressurser og muligheter. Marginaliserte unge befinner seg i marginale posisjoner, men det innebærer ikke at de er fastlåst som marginaliserte. I forståelsen av begrepet marginaliserte unge legger vi til grunn: unge personer, 13-25 år, med utfordringer knyttet til utenforskap, psykisk helse, rus, kriminalitet og vold, i tillegg til at de kan være i andre marginale posisjoner.
TIDLIGERE FORSKNING
Marginaliserte unge
Psykisk uhelse og økende mistrivsel hos unge vises ofte til som årsaker til utenforskap og marginalisering. Årsakene til psykisk uhelse kan være vanskelige forhold i oppvekst, alkoholisme, vold og misbruk, og en rekke strukturelle utfordringer som økonomisk og sosial ulikhet, og manglende koordinering av tjenester (Frøyland et al., 2022). En forskningsoppsummering i 2016 anslo at mellom seks og tolv prosent av unge i alderen 16-24 år sto i fare for varig utenforskap (Olsen et al., 2016). Utfordringene er store for unge som har problemer knyttet til rus, helse, kriminalitet, sosiale forhold eller andre belastende forhold (Hardoy et al., 2017). Til tross for en rekke satsinger over flere år, framstår fremdeles marginaliseringen av unge som en utfordring som mangler gode løsninger (Frøyland et al., 2022).
Tidligere studier viser at marginaliserte unge uttrykker mistillit til offentlige institusjoner og storsamfunnet (Hollerud, 2016; Kuvoame, 2015; Lid et al, 2022; Rosten, 2017). Studiene viser også til at manglende tillit kan ha sammenheng med en etnisk minoritetsposisjon, erfaringer med nabolagsstigma og opplevelse av lite tilhørighet til det norske samfunnet. Marginaliserte unge kan oppleve utfordringer knyttet til gateinvolvering, fattigdom, kriminalitet, rusmisbruk, vold eller andre risikofaktorer. Overgangen til voksenlivet er en periode i livet til marginaliserte unge hvor ulikheter enten kan økes eller reduseres, og deres evne til å knytte kontakter med andre er en viktig faktor for hvordan livene deres utvikler seg (Sapiro & Ward, 2020).
Forskningen viser altså at marginaliserte unge ofte har mistillit til offentlige institusjoner og storsamfunnet. Det kan føre til at de ikke får hjelpen de trenger, noe som igjen kan føre til kriminalitet, rus og sosial eksklusjon. Forskningen beskriver mangel på gode løsninger. Det er derfor interessant å utforske hva som kan bidra til å bygge bro mellom marginaliserte unge og hjelpeapparatet.
Oppsøkende sosialt arbeid
Starten på prosessen i oppsøkende sosialt arbeid handler om å komme i posisjon til å identifisere hvem som trenger hjelp, og å komme i posisjon til den enkelte ungdommen, slik at man kan åpne for endringsarbeid (Andersson, 2013; Henningsen et al., 2008). Oppsøkende metode skjer utenfor de tradisjonelle fritidsklubbene og andre organiserte ungdomstilbud, på steder ungdommene selv har valgt å oppholde seg, i miljøer som sosialarbeidere ikke organiserer (Andersson, 2010, s. 68; Davidson, 2020, s. 259; Szeintuch, 2015). Oppsøkende sosialarbeidere har anledning til å være fleksible, tilpasse seg endringer og bevege seg fritt til nye områder (Andersson, 2014; Andersson, 2018; Fletcher & Bonell, 2009). Denne fleksibiliteten kommer til syne i en nylig studie som viser hvordan oppsøkende sosialarbeidere tilpasset sin praksis til å møte ungdommer digitalt, og gjennomføre oppfølginger utendørs og digitalt under covid-19 (Gunnarsdóttir & Haugstvedt, 2023). Fremgangsmåten i oppsøkende sosialt arbeid fører til fleksibilitet og lydhørhet, noe som legger til rette for at ungdommene selv får mulighet å påvirke sin situasjon basert på hva som er viktig for dem (Davidson, 2020). Uten fleksibilitet ville det vært vanskelig å ha kontakt med ungdom i marginaliserte posisjoner (Dowling, 2020). For oppsøkende sosialarbeidere kan fleksibiliteten likevel skape konflikt mellom å få tillit og å opprettholde gode relasjoner til ungdommene, og samtidig svare på samfunnets eller tjenesteapparatets forventninger (Kloppenberg & Hendriks, 2013).
Forskning på oppsøkende sosialt arbeid rettet mot marginaliserte unge peker på betydningen av brukermedvirkning for å lykkes med oppfølgingen, og viser til at kvaliteten blir sterkt påvirket av ungdommenes mulighet til å uttrykke meninger, stille spørsmål, ta valg og arbeide aktivt sammen med de som skal hjelpe dem (Lee & Charm, 2002; Oldeide et al., 2020b). I en norsk studie blant utsatte ungdommer kom det frem at oppsøkende sosialarbeidere kan fungere som agenter i ungdommenes liv gjennom å fremme brukermedvirkningsprosesser (Oldeide et al., 2020b).
En stor del av de oppsøkende sosialarbeidernes oppfølging består av å koble ungdommer til riktig del av det tilgjengelige hjelpeapparatet (Andersson, 2010; Pedersen, 2011). Pedersen (2011, s. 53) har satt oppfølgingsarbeidet i oppsøkende sosialt arbeid i tre forståelsesrammer: Forebyggingsdiskursen: Oppfølgingsarbeid som hjelp gjennom å yte omsorg, støtte og påvirkning gjennom å bli en signifikant annen.
Formidlingsdiskursen: Oppfølgingsarbeid som målrettet hjelp gjennom å etablere kontakt og formidle utsatte ungdom til kontorbaserte hjelpetjenester.
Kontrolldiskursen: Oppfølgingsarbeid som hjelp gjennom å etablere kontakt og konfrontere ungdoms risikoatferd, eller å videreføre kontroll ved formidling av informasjon til myndighetspersoner som foreldre, barnevern eller politi.
Forskningen viser hvordan den oppsøkende tilnærmingen kan bidra til å styrke ungdommers tilknytning til hjelpeapparatet. Vi vil senere bruke disse forståelsesrammene til å diskutere funnene. Vi vil anvende sosial kapital som teoretisk rammeverk for å forstå hvordan oppsøkende sosialt arbeid kan bidra til å bygge og opprettholde nettverk og relasjoner, og hvordan brobyggerrollen kan bidra til bedre relasjoner mellom marginaliserte unge og hjelpeapparatet.
TEORETISK PERSPEKTIV
Sosial kapital
Nysæther (2004, s. 64) hevder at sosial kapital ligger nært kjerneaktivitetene i sosialt arbeid. Sosial kapital handler om de faktiske eller mulige fordelene som følger med å være en del av et stabilt nettverk av gjensidige relasjoner og anerkjennelse. Et slikt nettverk kan gi medlemmene støtte fra fellesskapet og fungere som anerkjennelse som gir dem fordeler og tillit i ulike sammenheng
Les opprinnelig artikkelForskning viser at hjelpeapparatet for ungdommer med store behov kan mangle koordinering, være preget av silotenking, rigiditet og lite fleksibilitet; noe som vil føre til fragmentert hjelp som ikke dekker ungdommenes behov (Almqvist & Lassinantti, 2018; Finne et al., 2023; Oldeide et al., 2019). For ungdom med lav byråkratisk kompetanse og en vanskelig livssituasjon, kan kontakten med hjelpeapparatet oppleves særlig slitsom og stressende. Det kan innebære at det er de brukerne som trenger hjelpeapparatet mest som har vanskeligst for å få hjelp (Finne et al., 2023; Nyberg et al., 2022). Den oppsøkende tilnærmingen posisjonerer seg til å hjelpe ungdommer som strever med fragmenterte tjenester på grunn av tjenestenes manglende fleksibilitet (Oldeide et al., 2020a; 2020b). Oppsøkende sosialarbeidere kan derimot på grunn av sin fleksible rolle i hjelpeapparatet fylle behovet for å koordinere hjelp til ungdom og hjelpe dem med å navigere i hjelpeapparatet (Oldeide et al., 2020a).
Vi har ikke funnet forskning som konkret belyser hvordan den brobyggerfunksjonen oppsøkende sosialarbeidere kan ha, utøves i praksis. Artikkelen fokuserer derfor på den praktiske utøvelsen av brobygging, og bidrar til å utvide og utvikle praksisfeltets kjennskap til kompleksiteten i rollen. Problemstillingen som undersøkes er: «Hvordan kan oppsøkende sosialarbeidere bidra til å bygge bro mellom hjelpeapparatet og unge i marginaliserte posisjoner?».
Oppsøkende sosialarbeidere er en del av hjelpeapparatet. Når vi i artikkelen bruker begrepet andre deler av hjelpeapparatet henviser vi til andre deler enn oppsøkende virksomhet. Det er ofte deler av hjelpeapparatet som arbeider i lovpålagt første- og andrelinje.
Forskning og litteratur bruker ulike begreper for å beskrive unge mennesker med utfordringer. Flere redegjør for at tiltakene i for stor grad fokuserer på individuelle symptomer, og ikke på strukturelle årsaker som påvirker eller fører til sosiale problemer (Carlsson, 2002; Henningsen et al., 2008; Lavie-Ajayi & Krumer-Nevo, 2013). Vi velger å bruke begrepet marginalisering fordi dette begrepet tar hensyn til sosioøkonomiske og kulturelle forhold (Lavie-Ajavie & Krumer-Nevo, 2013). Begrepet marginalisering er også åpent for maktrelasjoners betydning, i tillegg til individualforklaringer og andre sosioøkonomiske og kulturelle strukturers påvirkning. Marginalisering kan knyttes til sosial kapital, fordi sosial kapital handler om utvikling av individets nettverk og tillit, noe som kan bidra til tilgang på ressurser og muligheter. Marginaliserte unge befinner seg i marginale posisjoner, men det innebærer ikke at de er fastlåst som marginaliserte. I forståelsen av begrepet marginaliserte unge legger vi til grunn: unge personer, 13-25 år, med utfordringer knyttet til utenforskap, psykisk helse, rus, kriminalitet og vold, i tillegg til at de kan være i andre marginale posisjoner.
TIDLIGERE FORSKNING
Marginaliserte unge
Psykisk uhelse og økende mistrivsel hos unge vises ofte til som årsaker til utenforskap og marginalisering. Årsakene til psykisk uhelse kan være vanskelige forhold i oppvekst, alkoholisme, vold og misbruk, og en rekke strukturelle utfordringer som økonomisk og sosial ulikhet, og manglende koordinering av tjenester (Frøyland et al., 2022). En forskningsoppsummering i 2016 anslo at mellom seks og tolv prosent av unge i alderen 16-24 år sto i fare for varig utenforskap (Olsen et al., 2016). Utfordringene er store for unge som har problemer knyttet til rus, helse, kriminalitet, sosiale forhold eller andre belastende forhold (Hardoy et al., 2017). Til tross for en rekke satsinger over flere år, framstår fremdeles marginaliseringen av unge som en utfordring som mangler gode løsninger (Frøyland et al., 2022).
Tidligere studier viser at marginaliserte unge uttrykker mistillit til offentlige institusjoner og storsamfunnet (Hollerud, 2016; Kuvoame, 2015; Lid et al, 2022; Rosten, 2017). Studiene viser også til at manglende tillit kan ha sammenheng med en etnisk minoritetsposisjon, erfaringer med nabolagsstigma og opplevelse av lite tilhørighet til det norske samfunnet. Marginaliserte unge kan oppleve utfordringer knyttet til gateinvolvering, fattigdom, kriminalitet, rusmisbruk, vold eller andre risikofaktorer. Overgangen til voksenlivet er en periode i livet til marginaliserte unge hvor ulikheter enten kan økes eller reduseres, og deres evne til å knytte kontakter med andre er en viktig faktor for hvordan livene deres utvikler seg (Sapiro & Ward, 2020).
Forskningen viser altså at marginaliserte unge ofte har mistillit til offentlige institusjoner og storsamfunnet. Det kan føre til at de ikke får hjelpen de trenger, noe som igjen kan føre til kriminalitet, rus og sosial eksklusjon. Forskningen beskriver mangel på gode løsninger. Det er derfor interessant å utforske hva som kan bidra til å bygge bro mellom marginaliserte unge og hjelpeapparatet.
Oppsøkende sosialt arbeid
Starten på prosessen i oppsøkende sosialt arbeid handler om å komme i posisjon til å identifisere hvem som trenger hjelp, og å komme i posisjon til den enkelte ungdommen, slik at man kan åpne for endringsarbeid (Andersson, 2013; Henningsen et al., 2008). Oppsøkende metode skjer utenfor de tradisjonelle fritidsklubbene og andre organiserte ungdomstilbud, på steder ungdommene selv har valgt å oppholde seg, i miljøer som sosialarbeidere ikke organiserer (Andersson, 2010, s. 68; Davidson, 2020, s. 259; Szeintuch, 2015). Oppsøkende sosialarbeidere har anledning til å være fleksible, tilpasse seg endringer og bevege seg fritt til nye områder (Andersson, 2014; Andersson, 2018; Fletcher & Bonell, 2009). Denne fleksibiliteten kommer til syne i en nylig studie som viser hvordan oppsøkende sosialarbeidere tilpasset sin praksis til å møte ungdommer digitalt, og gjennomføre oppfølginger utendørs og digitalt under covid-19 (Gunnarsdóttir & Haugstvedt, 2023). Fremgangsmåten i oppsøkende sosialt arbeid fører til fleksibilitet og lydhørhet, noe som legger til rette for at ungdommene selv får mulighet å påvirke sin situasjon basert på hva som er viktig for dem (Davidson, 2020). Uten fleksibilitet ville det vært vanskelig å ha kontakt med ungdom i marginaliserte posisjoner (Dowling, 2020). For oppsøkende sosialarbeidere kan fleksibiliteten likevel skape konflikt mellom å få tillit og å opprettholde gode relasjoner til ungdommene, og samtidig svare på samfunnets eller tjenesteapparatets forventninger (Kloppenberg & Hendriks, 2013).
Forskning på oppsøkende sosialt arbeid rettet mot marginaliserte unge peker på betydningen av brukermedvirkning for å lykkes med oppfølgingen, og viser til at kvaliteten blir sterkt påvirket av ungdommenes mulighet til å uttrykke meninger, stille spørsmål, ta valg og arbeide aktivt sammen med de som skal hjelpe dem (Lee & Charm, 2002; Oldeide et al., 2020b). I en norsk studie blant utsatte ungdommer kom det frem at oppsøkende sosialarbeidere kan fungere som agenter i ungdommenes liv gjennom å fremme brukermedvirkningsprosesser (Oldeide et al., 2020b).
En stor del av de oppsøkende sosialarbeidernes oppfølging består av å koble ungdommer til riktig del av det tilgjengelige hjelpeapparatet (Andersson, 2010; Pedersen, 2011). Pedersen (2011, s. 53) har satt oppfølgingsarbeidet i oppsøkende sosialt arbeid i tre forståelsesrammer: Forebyggingsdiskursen: Oppfølgingsarbeid som hjelp gjennom å yte omsorg, støtte og påvirkning gjennom å bli en signifikant annen.
Formidlingsdiskursen: Oppfølgingsarbeid som målrettet hjelp gjennom å etablere kontakt og formidle utsatte ungdom til kontorbaserte hjelpetjenester.
Kontrolldiskursen: Oppfølgingsarbeid som hjelp gjennom å etablere kontakt og konfrontere ungdoms risikoatferd, eller å videreføre kontroll ved formidling av informasjon til myndighetspersoner som foreldre, barnevern eller politi.
Forskningen viser hvordan den oppsøkende tilnærmingen kan bidra til å styrke ungdommers tilknytning til hjelpeapparatet. Vi vil senere bruke disse forståelsesrammene til å diskutere funnene. Vi vil anvende sosial kapital som teoretisk rammeverk for å forstå hvordan oppsøkende sosialt arbeid kan bidra til å bygge og opprettholde nettverk og relasjoner, og hvordan brobyggerrollen kan bidra til bedre relasjoner mellom marginaliserte unge og hjelpeapparatet.
TEORETISK PERSPEKTIV
Sosial kapital
Nysæther (2004, s. 64) hevder at sosial kapital ligger nært kjerneaktivitetene i sosialt arbeid. Sosial kapital handler om de faktiske eller mulige fordelene som følger med å være en del av et stabilt nettverk av gjensidige relasjoner og anerkjennelse. Et slikt nettverk kan gi medlemmene støtte fra fellesskapet og fungere som anerkjennelse som gir dem fordeler og tillit i ulike sammenheng