I denne artikkelen, som baserer seg på artikkelen Subsidising urban and sub-urban transport - distributional impacts (Fearnley og Aarhaug 2019), ser vi nærmere på fordelingsvirkningene av offentlige tilskudd til kollektivtransporten, med utgangspunkt i situasjonen i Oslo og Akershus.
Selv om det er vanlig å anta at tilskudd til kollektivtransport fungerer omfordelende, er dette langt fra et entydig funn blant de som har studert dette. I flere studier er det observert at de fattigste i liten grad har tilgang på kollektivtransporttilbudet.
I noen land, som Australia (jf. Currie mfl. 2009), er det funn som peker i retning av at de fattige, gjennom boligprisene, blir presset ut av områdene som betjenes av kollektivtilbudet, og dermed over i et avhengighetsforhold til biler de i utgangspunktet ikke har råd til.
Andre funn i samme gate peker på at på tross av politiske målsetninger om å betjene svakerestilte grupper, tilpasser kollektivtransportselskapene seg annerledes. Satsingen endres fra busstilbud, som brukes av lavere inntektsgrupper, til skinnegående tilbud, som brukes av de mer velstående (Taylor og Morris, 2015).
På den andre siden er det flere studier som konkluderer, som Pucher (1983), med at tilskudd generelt medfø