Ti personer, alle kvinner, har ledet Rådet for sykepleieetikk siden oppstarten i 1983. Sykepleien har fått kontakt med ni av ti. Vi har spurt hvilke etiske utfordringer de husker best fra egen sykepleierkarriere - og hvilke dilemmaer de tror dagens sykepleiere står i.
- Kom forskrekket tilbake til kontoret
Liv Wergeland Sørbye (leder 1983-1985)
- Hva er den største etiske skvisen du har stått i som sykepleier?
- Noe som er interessant, er at vi nesten ikke hadde skriftlig materiale om etikk i 1983, men vi ble flinke i praksis og lærte av prøving og feiling. Første NOU om pleie og omsorg ved livets slutt kom i 1984, og det gjorde oss dyktigere.
- Et annet eksempel er fra rundt juletider. En kollega gikk inn på en tosengsstue og sa god jul til en pasient. Så skjønte hun at pasienten var død, men fordi hun ikke ville forstyrre pasienten i nabosenga, oppførte hun seg helt vanlig. Hun kom helt forskrekket tilbake til kontoret og måtte så kjøre ut den døde.
- Et tredje eksempel er fra min første internasjonale konferanse om etikk. Det var i Tel Aviv på 1980-tallet. Her holdt jeg innlegg om hvordan sykepleierne i Norge hadde det. Det var få av mine norske kolleger som følte at de kunne tilstrekkelig med engelsk. Jeg hadde den fordelen at jeg hadde hatt et år på videregående skole i Illinois i USA. Språk er viktig for å kunne hjelpe pasienter.
- Hva er det største dilemmaet for enkeltsykepleiere i dag?
- Å hjelpe døende pasienter. Det er veldig vanskelig å si at «det er ikke mer vi kan gjøre for deg, nå er livet slutt». Mange sykepleiere sliter generelt med tøffe arbeidsdager. Alt skal dokumenteres skriftlig etter spesielle retningslinjer, og tiden sammen med pasientene er redusert. Det kan virke som om det er pleiere med begrensede norskkunnskaper som står nærmest sykesengen.
Inseminering i hytt og vær
Randi Susanne Natvig (leder 1989 -1993)
- Hva er den
