BUSKAP
02.07.2018
Stimulerende og frustrerende å være sin egen sjef
Det er en aldri så liten ære å få lov til å dele små biter av livet og hverdagen på gården vår, med Buskap sine lesere. Et fagblad som for meg har vært viktig, i min tid som bonde, som inspirasjon og kilde til kunnskap.
Vangen gård i Orkdal
Jeg er heltidsbonde på Vangen gård, som ligger i bygda Hoston, i Orkdal kommune i Trøndelag. Jeg driver i lag med mannen min Rune, som jobber utenom gården, og veldig mye her. Sammen har vi barna Jørgen (18 år), Kine (14 år) og Simen (12 år). Vi driver gården jeg er vokst opp på, stikk i strid med alle tanker og planer vi engang hadde. Dødsfall i familien i 2002, gjorde at plassen som driver og bonde for gården, sto tom.
Vi valgte å ta over gården, med ei innstilling om at et ja ga oss et fortsatt valg. Fra januar 2003 har vi, førskolelæreren og elektrikeren, vært eiere og drivere her. Veien har blitt til mens vi har gått. Noen ganger i rasende fart, andre ganger i sneglefart, og innimellom har bakkene føltes vel bratte og lange.
Båsfjøs og kvote på 140 tonn
Da vi tok over hadde vi en kvote på 140 tonn, og et båsfjøs fra 70-tallet. Vi gav oss sjøl fem år til å finne ut hva vi ville, skulle vi legge ned eller selge, utvide drifta og bygge nytt, eller fortsette i det driftsapparatet vi hadde? Vi brukte 10 år, de første to var vi så oppslukte i arbeidet og det nye livet, at blikket ikke ble hevet i særlig grad. Og så kom det et par unger til, og verden var i endring hele veien. Vi tok hele tida små steg fram, i og med at vi kjøpte mer kvote, både statlig og privat, sånn i tilfelle. På veien har vi vært innom ei pa
Gå til medietVangen gård i Orkdal
Jeg er heltidsbonde på Vangen gård, som ligger i bygda Hoston, i Orkdal kommune i Trøndelag. Jeg driver i lag med mannen min Rune, som jobber utenom gården, og veldig mye her. Sammen har vi barna Jørgen (18 år), Kine (14 år) og Simen (12 år). Vi driver gården jeg er vokst opp på, stikk i strid med alle tanker og planer vi engang hadde. Dødsfall i familien i 2002, gjorde at plassen som driver og bonde for gården, sto tom.
Vi valgte å ta over gården, med ei innstilling om at et ja ga oss et fortsatt valg. Fra januar 2003 har vi, førskolelæreren og elektrikeren, vært eiere og drivere her. Veien har blitt til mens vi har gått. Noen ganger i rasende fart, andre ganger i sneglefart, og innimellom har bakkene føltes vel bratte og lange.
Båsfjøs og kvote på 140 tonn
Da vi tok over hadde vi en kvote på 140 tonn, og et båsfjøs fra 70-tallet. Vi gav oss sjøl fem år til å finne ut hva vi ville, skulle vi legge ned eller selge, utvide drifta og bygge nytt, eller fortsette i det driftsapparatet vi hadde? Vi brukte 10 år, de første to var vi så oppslukte i arbeidet og det nye livet, at blikket ikke ble hevet i særlig grad. Og så kom det et par unger til, og verden var i endring hele veien. Vi tok hele tida små steg fram, i og med at vi kjøpte mer kvote, både statlig og privat, sånn i tilfelle. På veien har vi vært innom ei pa


































































































