Bedre Skole
12.11.2021
Å tegne er noe langt mer enn å lage fine bilder som man kan vise frem. En tegning kan brukes som redskap til å forstå, og en rask skisse bidro til å redde Notre-Dame fra å ende som en askehaug.
En skisse er gjerne et utkast eller et forslag som er uferdig, foreløpig og uforpliktende. Det er en forberedelse til noe som skal bli endelig, i hvert fall mer varig. Men skissen skal ikke nødvendigvis videre til noe mer. Slike enkle billednotater er som regel tilstrekkelige og fyller en funksjon, nettopp som skisse. Skissen bærer i seg en faktisk opplevelse, et billedspor, den blir et vitne om tid og sted, der og da. Forventningen til en tegning er at den også skal være god, i det minste litt vellykket. Kanskje er det denne forestillingen som er den største barrieren mot å unne seg å tegne enkle personlige skisser, for eksempel i dagbøker om man holder seg med slike.
Den nødvendige tegningen
«Ikke ta fotografier, tegn!» sa den myteomspunne arkitekten Le Corbusier til sine studenter:
Fotografier forstyrrer iakttagelsen, tegning etser seg inn i bevisstheten og når frem til tingenes dype sannhet. Glem fotografiet! Det griper bare overflaten og skyver seg inn mellom subjektet og objektet.
Corbusier etterlot seg 97 skissebøker, i jakkelommeformat, de fleste med helt enkle og raske tegninger fra reiser. Av noe han har sett, noe han har tenkt. Corbusier var sikker i sin sak: Tegningen går dypt.
I tråd med dette omtaler John Berger, en engelsk kunstkritiker, poet og maler, tegning som den dypeste av alle menneskelig aktiviteter og den mest utfordrende:
Tegningen har aldri opphørt å være en kunnskapshandling. Den er der for å undersøke det synlige og utforske visuelle strukturer, for å gi form til ideer og kommunisere dem, for å hente opp igjen et minne. Tegningen oppgir aldri forsøket på å vise tingenes egentlige og dypereliggende natur.
Mer direkte sies det av den italienske arkitekten Carlo Scarpa, i Norge først og fremst kjent som inspirator for Sverre Fehn:
I want to see things, that is all I really trust. I want to see, and that is why I draw. I can see an image only if I draw it. (Dal Co, 1984).
Forfatteren som tegner
I første del av Peter Handkes bok Hjemreisen oppholder geologen Valentin Sorger seg i et landskap nær polarsirkelen på det amerikanske kontinentet. Handke, som selv er en tegner, lar tegningen være av stor betydning for Sorger, som har landskapet som sitt objekt:
Også i sitt arbeide foretrakk han å tegne fremfor å fotografere, bare når han tegnet fikk han likesom tak i alle landskapets detaljer; stadig ble han overrasket over hvor mange former det fantes, og det i et øde område, som til å begynne med hadde virket ganske uinteressant. Ettersom han trakk linje for linje, kom landskapet ham nærmere, nøyaktig og i alle enkeltheter, ingenting ble overlatt til tilfeldigheter, slik det mang en gang hendte innenfor hans vitenskap. Og Sorger kunne med god samvittighet si, om ikke annet enn til seg selv, at i det landskapet hadde han vært.
Den enkle tegningens kraft
Geologen tegner seg inn i et landskap som først fortoner seg ensformig og øde, reflekterer sosialantropologen Michael Taussig over tegningens betydning i sitt mangeårige feltarbeid
Gå til medietDen nødvendige tegningen
«Ikke ta fotografier, tegn!» sa den myteomspunne arkitekten Le Corbusier til sine studenter:
Fotografier forstyrrer iakttagelsen, tegning etser seg inn i bevisstheten og når frem til tingenes dype sannhet. Glem fotografiet! Det griper bare overflaten og skyver seg inn mellom subjektet og objektet.
Corbusier etterlot seg 97 skissebøker, i jakkelommeformat, de fleste med helt enkle og raske tegninger fra reiser. Av noe han har sett, noe han har tenkt. Corbusier var sikker i sin sak: Tegningen går dypt.
I tråd med dette omtaler John Berger, en engelsk kunstkritiker, poet og maler, tegning som den dypeste av alle menneskelig aktiviteter og den mest utfordrende:
Tegningen har aldri opphørt å være en kunnskapshandling. Den er der for å undersøke det synlige og utforske visuelle strukturer, for å gi form til ideer og kommunisere dem, for å hente opp igjen et minne. Tegningen oppgir aldri forsøket på å vise tingenes egentlige og dypereliggende natur.
Mer direkte sies det av den italienske arkitekten Carlo Scarpa, i Norge først og fremst kjent som inspirator for Sverre Fehn:
I want to see things, that is all I really trust. I want to see, and that is why I draw. I can see an image only if I draw it. (Dal Co, 1984).
Forfatteren som tegner
I første del av Peter Handkes bok Hjemreisen oppholder geologen Valentin Sorger seg i et landskap nær polarsirkelen på det amerikanske kontinentet. Handke, som selv er en tegner, lar tegningen være av stor betydning for Sorger, som har landskapet som sitt objekt:
Også i sitt arbeide foretrakk han å tegne fremfor å fotografere, bare når han tegnet fikk han likesom tak i alle landskapets detaljer; stadig ble han overrasket over hvor mange former det fantes, og det i et øde område, som til å begynne med hadde virket ganske uinteressant. Ettersom han trakk linje for linje, kom landskapet ham nærmere, nøyaktig og i alle enkeltheter, ingenting ble overlatt til tilfeldigheter, slik det mang en gang hendte innenfor hans vitenskap. Og Sorger kunne med god samvittighet si, om ikke annet enn til seg selv, at i det landskapet hadde han vært.
Den enkle tegningens kraft
Geologen tegner seg inn i et landskap som først fortoner seg ensformig og øde, reflekterer sosialantropologen Michael Taussig over tegningens betydning i sitt mangeårige feltarbeid
