Det er en ganske trøtt Harald Sve Bjørndal som tar imot Norsk Landbruk i midten av juni. Våronna er så vidt over på 850 dekar, samtidig som ti års navigasjon gjennom byråkratiets jungel og spritteknologiens irrganger, er i ferd med å kuliminere i konkrete flasker med akevitt, produsert på egne poteter. Legger du til at Vågås potetkonge har 54 hus å vedlikeholde, fire barn, 180 vinterfôra søyer, at han holder på å bygge et nytt kjølelager med plass til 800 tonn poteter og at han for en time siden kom hjem fra et todagers kommunestyremøte, så skjønner du at avslapping ikke utgjør en særlig stor del av bondens kalender.
SATSER PÅ MANDELHarald er trettende generasjon i rett nedadgående linje på den ærverdige gården i Våga. For 15 år siden lurte han på i hvilken retning han skulle utvikle gården. Mens bonden tenkte på både det ene og det andre, hadde Forbrukerinspektørene på NRK et program hvor de satte fokus på at flere kokker mente mandelpotetene ikke lenger var så gode som de en gang hadde vært. Var det fordi man hadde begynt å dyrke mandelpoteter over hele landet, at de ikke lenger smakte det samme? Var det fordi den gamle landsorten fra fjellbygdene ble dyrka utenfor sitt opprinnelige område, at smaken hadde forandret seg? Programmet førte til at næringa gikk i seg selv, og for å gjøre en lang historie kort, ønsket Bama å få sine mandelpoteter fra fjellbygdene. Etterspørselen økte, og takket være behjelpelige naboer fikk Harald leide mer jord i området. Nå dyrker han mandelpotet på 850 dekar.
VEKSTSKIFTE MED SNØBama krever at alle potetprodusenter som leverer til dem, praktiserer vekstskifte, men mandelpotetprodusentene i fjellbygdene har fått dispensasjon fra dette kravet.
