Fagpressenytt

Hun håper at boka, med dikt som spenner fra det mørke og dystre, til det absurde og komiske, gir grunnlag for nyanserte samtaler om livets slutt. I tillegg til å skrive bøker for barn, er Østgaard også gravferdstaler for Human-Etisk Forbund, der hun har opplevd befriende samtaler om døden.

Døden kan være til trøst
Ei bok full av dikt om døden, høres deprimerende ut. Men allerede det svarte omslaget, med en luftballong utformet som et kranie på vei opp mot himmelen, viser at det er plass til humor i mørket.

Boka er delt inn i kapitler som starter med den ventende døden i «Når døden banker på I» og «Når døden banker på II». Antologien avsluttes med gravskrifter og minneord, og helt til slutt «Punktum finale». Hvert kapittel innledes med et sitat. Det første fra den greske filosofen Epikur:

«Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du».

Epikurs 2300 år gamle tanker, gjenspeiles i Alf Prøysens åpningsdikt «Eventyr». En liten febersyk gutt ligger på det aller siste. Det ender tragisk. Likevel gir diktet trøst, for den lille gutten ser på dauen som rolig og trygg. Han opplever at han får legge seg rolig og trygg ned, og finne fred i dauens armkrok.

Humor ufarliggjør det uutholdelige
Diktene i boka, mange av dem korte og lettleste, leder oss gjennom dødsprosessen. Humor brukes ofte til holde ut noe som er vanskelig. Deriblant døden. Og boka har rikelig med plass til underfundige, tankevekkende og absurd humoristiske tekster.

Tekstene trekker ikke bare i smilebåndet, også høylytt latter lokkes frem. Hvem skulle trodd dét når det er «Dødsdikt» man holder mellom hendene.

Ikke minst rommer kapittelet «Gravskrifter og minneord» befriende og frekk humor.

Bidragsyterne spenner fra våre egne forfattere som Lars Saabye Christensen og Stein Mehren, klassikere som Vilhelm Krag og Herman Wildenvey, og internasjonale bidrag som Dorothy Parker og Märta Tikkanen. I det siste, og mest absurde kapittelet, har Østgaard også tatt inn noen av sine egne rampete barnedikt.
En solid samling dikt om døden
Antologien er en solid samling dikt med døden som gjennomgangstema. Som med alle diktbøker, skal den ikke leses fra perm til perm på en kveld. Den bør nytes sakte, tekst for tekst.

Selv om noen av diktene, spesielt de mest absurde, får deg til å le, får tekstene med dypere klangbunn deg også til å tenke. Som Alf Prøysens «Eventyr». At døden for noen er en befrielse, er verdt å reflektere over for oss som sitter igjen.

Slike tekster kan gi godt grunnlag for en god samtale, enten det er med andre enn kun med deg selv. Selv om vi ikke liker det, møter vi alle døden en dag. Enten det er vår egen, eller til noen vi er glade i. Det må vi takle.

Diktsamlingen er ikke ment som trøst, men Østgaard ønsker at den skal gi grunnlag for refleksjon. Det tror jeg flere av bokas dikt vil gjøre. Samtidig er humoren befriende, den gjør døden mindre farlig, og litt lettere å leve med.

Tekst:

Kjetil S. Grønnestad
Journalist
kjetil@svartpaakvitt.no