Fagpressenytt

TILFELDIGHETER gjorde at jeg ble spurt om å dele tre bifolk hos en nabo. Jeg sa ja uten å nøle, for vi har mye til felles biene og jeg - vi elsker å samle. Dessuten elsker jeg honning. Biene har konsentrert sin innsamling, jeg samler alt jeg ser kan brukes, fra kongler til ugress, tørre grener, bær, sopp, skjell, frø, skudd, sevje, kraftbein, rekeskall, hummerskall, aske, syltetøyglass, vinskvetter, gamle damaskduker fra loppemarkeder (blir supre kjøkkenhåndklær), gratis paller, osv., osv. Jeg vil ikke beskrive det som en udelt kvalitet - det er mer som en tvang. Jeg hater at noe går til spille, det skal sirkulere.
Det er ikke bare snilt å stjele honningen fra biene, det er jo maten deres, men slik er det med så mye: Vi tar salt fra havet, kalv fra ku, korn fra aks, bær fra gren, frukt fra tre. Vi tar det fordi vi kan og det er slik vi får mat på bordet. Men vi bør gi noe tilbake også, i det minste litt omtanke og ærbødighet, og kanskje litt mer av vår tid.

PÅ VEI TIL kubene denne hete forsommerkvelden, godt innpakket i tett dress, løp en mer lettkledd trimmer forbi med ledninger i ørene. Det er ikke feil å holde seg i form, men jeg tenkte at lyden av de summende biene var musikk god nok, og at jeg gladelig heller ville svette litt i forsøk på å redde en bisverm. Det ga på en måte mer mening enn bare å jogge rundt på asfalten, og trim var det så absolutt der vi manøvrerte både stiger og oss selv i det tette grantreet. Det har vært vår tids varmeste vår her på Østlandet, og det eksploderer i naturen, i hager og på balkonger. Biekassene fylles de også. Blir det trangt om plassen er det helt naturlig å ville flytte. Det spirer og gror så det knaker, og med god pleie kan vi antagelig høste både det ene og det andre tidligere enn vanlig. Det krever både planlegging og tid, det nytter ikke å ligge rett ut som en strandslengt torsk på et svaberg når det må vannes, lukes og høstes der du har sådd og plantet. Antagelig er det dette som stopper mange fra å forplikte seg og heller dra på en løpetur - å være sanker krever en innsats på et tidspunkt du ikke helt er herre over.

MYE TYDER PÅ at de fleste av våre lesere helt eller delvis deler min interesse for å samle, både mat og kunnskap om hvordan maten vår blir til. Å vite hvordan ting henger sammen vil jeg tro er én av forutsetningene for å verdsette den maten vi skal sette til livs.
I vinter var det en stor reportasje i en avis om en ferdigmatprodusent. De selger 16 millioner middager i året, hvilket - ifølge dem - betyr at så mange mennesker umulig kan ta feil. Salget er, etter vår mening bemerkelsesverdig, særlig etter en slik reportasje med beskrivende bilder av hvordan denne maten, disse råvarene, blir tilberedt. En mann med frakk og hårnett står foran en enorm maskin med en stor spade og hjelper tonnevis med kjøttstrimler s