Bedre Skole
10.11.2022
Det å kjenne navn på det du ser i naturen, kan være tilstrekkelig til at du begynner å engasjere deg. Da vil du også bli oppmerksom på hva vi har ? og hva vi ikke ønsker å miste.
En søndag formiddag midt i mai var datteren og niesen min på 15 år og jeg invitert med av far og bestefar til Svartdal i Øvre Telemark. Her skulle vi få være med Botanisk forening for å oppleve søstermarihånd i blomst. Søstermarihånden er en rødlistet og fredet orkidé som bare vokser på noen svært få plasser i Sørøst-Norge. De største populasjonene finnes på tradisjonelt drevne slåttemarker med ugjødslede beiter i Øvre Telemark, akkurat der vi befant oss. Orkideen er viktig for artsrikdommen på slåtteengen og er en verdifull del av natur- og kulturarven. Den er derfor kåret til Telemarks fylkesblomst.
Gjennomsnittsalderen i Botanisk forening er høy. Et av medlemmene uttrykte mismodig at disse ekskursjonene nok kom til «å ende med oss» siden det var lite blomsterinteresse å spore blant ungdommen. Og mens de erfarne hobbybotanikerne frydet seg over alle søstrene som var kommet på enga i år, viste heller ikke mine 15-åringer den store entusiasmen overfor dette sjeldne skuet av truede søstre innover de lysåpne slettene. Jentene var mest opptatt av å ta selfier med den flotte utsikten i bakgrunnen.
Men etter å ha bevitnet begeistringen til de andre turdeltakerne og hørt navnet på blomsten nevnt noen ganger, ble nysgjerrigheten likevel gradvis vekket til live. Hvorfor ble denne blomsten egentlig kalt for søstermarihånd? Jentene ble fortalt at det norske navnet trolig skyldes at arten finnes i en gul og en rød fargevariant, som to søstre, alle andre steder der de vokser, men ikke i Norge. Navnet er derfor litt misvisende. Grunnen til at bare den gule varianten finnes her, er trolig tilfeldigheter som har gjort at genene til den røde blomsterfargen enten ikke har kommet til landet etter istida, eller har gått tapt etterpå.
Videre kunne de garvede botanikerne fortelle at pollineringen til søstermarihånden er fascinerende og avansert. Insektene på enga blir «lurt» til å bidra i pollineringen. Søstermarihånden kan nemlig ikke tilby nektar, selv om blomstene med sitt fargerike og fristende utseende tydelig signaliserer at her er det mat å finne. Blomsten besøkes hovedsakelig av humler, særlig humledronningen, som villig lar seg lokke. Og siden søstrene blomstrer så tidlig i sesongen, kan de nettopp utnytte at de nylig framkomne insektene er helt uerfarne og lett går på limpinnen, i alle fall noen ganger, før de flyr videre til andre som kan gi ekte vare.
Etter denne minileksjonen var ikke de to 15-åringene lenger bare opptatt av selfier med utsikt, men ønsket også å forevige blomsten gjennom mobilkameraet. Jentene ymtet dessuten frampå om at de kanskje hadde lyst til å være med på den samme turen neste vår, for å sjekke om det kom til å være like mange blomster på enga da. De hadde i løpet av turen fått en relasjon til denne besnærende lille søsteren. Det er som med oss mennesker imellom: Dem vi kjenner ved navn og vet noe om, står oss nærmere enn dem vi ikke kjenner ved navn og ikke vet noe om.
Å verne om livet på jorda
I den overordnete delen av læreplanen står det om det fagovergripende temaet bærekraftig utvikling at det handle
Gå til medietGjennomsnittsalderen i Botanisk forening er høy. Et av medlemmene uttrykte mismodig at disse ekskursjonene nok kom til «å ende med oss» siden det var lite blomsterinteresse å spore blant ungdommen. Og mens de erfarne hobbybotanikerne frydet seg over alle søstrene som var kommet på enga i år, viste heller ikke mine 15-åringer den store entusiasmen overfor dette sjeldne skuet av truede søstre innover de lysåpne slettene. Jentene var mest opptatt av å ta selfier med den flotte utsikten i bakgrunnen.
Men etter å ha bevitnet begeistringen til de andre turdeltakerne og hørt navnet på blomsten nevnt noen ganger, ble nysgjerrigheten likevel gradvis vekket til live. Hvorfor ble denne blomsten egentlig kalt for søstermarihånd? Jentene ble fortalt at det norske navnet trolig skyldes at arten finnes i en gul og en rød fargevariant, som to søstre, alle andre steder der de vokser, men ikke i Norge. Navnet er derfor litt misvisende. Grunnen til at bare den gule varianten finnes her, er trolig tilfeldigheter som har gjort at genene til den røde blomsterfargen enten ikke har kommet til landet etter istida, eller har gått tapt etterpå.
Videre kunne de garvede botanikerne fortelle at pollineringen til søstermarihånden er fascinerende og avansert. Insektene på enga blir «lurt» til å bidra i pollineringen. Søstermarihånden kan nemlig ikke tilby nektar, selv om blomstene med sitt fargerike og fristende utseende tydelig signaliserer at her er det mat å finne. Blomsten besøkes hovedsakelig av humler, særlig humledronningen, som villig lar seg lokke. Og siden søstrene blomstrer så tidlig i sesongen, kan de nettopp utnytte at de nylig framkomne insektene er helt uerfarne og lett går på limpinnen, i alle fall noen ganger, før de flyr videre til andre som kan gi ekte vare.
Etter denne minileksjonen var ikke de to 15-åringene lenger bare opptatt av selfier med utsikt, men ønsket også å forevige blomsten gjennom mobilkameraet. Jentene ymtet dessuten frampå om at de kanskje hadde lyst til å være med på den samme turen neste vår, for å sjekke om det kom til å være like mange blomster på enga da. De hadde i løpet av turen fått en relasjon til denne besnærende lille søsteren. Det er som med oss mennesker imellom: Dem vi kjenner ved navn og vet noe om, står oss nærmere enn dem vi ikke kjenner ved navn og ikke vet noe om.
Å verne om livet på jorda
I den overordnete delen av læreplanen står det om det fagovergripende temaet bærekraftig utvikling at det handle
