Bedre Skole
16.11.2018
Å fange og holde på barn og unges oppmerksomhet i skolen kan være krevende. Slik har det vært siden man begynte å samle elever i klasser. Mange av løsningene man har funnet på dette problemet, kan virke fremmedartede på dagens pedagoger, men de var samtidig rasjonelle svar på utfordringer som skolen fortsatt sliter med.
Hva er oppmerksomhet? Og hvordan kan man vite om elevene i en klasse er oppmerksomme? Og like viktig: hvordan utvikler man elevenes oppmerksomhetsevne? Disse spørsmålene var lærere, pedagogiske tenkere og skolereformatorer i slutten av 1800-tallet opptatt av. Den vitenskapsbaserte psykologien, som oppsto på samme tid, var også opptatt av dette. Den teoretiske undringen henger tett sammen med de gjennomgripende forandringene i skolesystemet og undervisningsformene som fant sted i siste halvdel av 1800-tallet.
Sosiale forandringer i siste halvdel av 1800-tallet
I løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet gikk de strukturene som tidligere hadde ivaretatt den sosiale sikkerheten og kulturelle reproduksjon (f.eks. laugene) i oppløsning. Kort fortalt medførte urbaniseringen og industrialiseringen at bønder i siste halvdel av 1800-tallet i stort antall flyttet fra landet til byen for å søke arbeid i den fremvoksende industrien. Oppløsningen av institusjonene som tidligere hadde trellbundet individene, førte til at det ikke lenger fantes en fast sosial orden, det vil si institusjoner, som tok ansvar for å forvalte samfunnets omsorgsoppgaver. Det medførte en opphopning av mennesker som levde en kummerlig tilværelse. Uten nye institusjoner som kunne ivareta særlig barnas behov, risikerte de å bli overlatt til seg selv og dermed bli ofre for forskjellige typer av utnyttelse og misbruk.
Skolen var en av de viktigste institusjonene som ble mobilisert for å løse problemet med de mange omstreifende barna. Og dermed kom den til å endre karakter. På 1600- og 1700-tallet og fram til starten av 1800-tallet hadde undervisningen vært organisert på svært forskjellige måter. Det fantes forskjellige praksiser, for eksempel landsbyskoler, der barn i forskjellige aldre mottok undervisning når det passet i forhold til det arbeidet de ellers skulle gjøre. Vanligvis underviste læreren et mindre antall barn om gangen. Johann Friedrich Herbart, tysk filosof, psykolog og pedagog, oppfordrer for eksempel i 1838 til at man må unngå for store klasser (Herbart, 1980[1835/1841], s. 159). Læreren hørte et bestemt barn i det som skulle vært forberedt hjemme, deretter var det det neste barnets tur til å bli hørt, osv. Denne formen for individuell overhøring var den vanligste undervisningsformen på denne tiden.
I de fleste vestlige land kom det nå lovendringer som medførte at stadig flere barn skulle oppholde seg i skolen i mange timer hver dag, i stedet for å streife fritt omkring. Det store antallet elever la et press på skolen, som ikke hadde de fysiske rammene som skulle til for å romme alle disse barna. Spørsmålet ble hvordan skolen kunne skulle organiseres for å klare denne oppgaven.
Skolereformer og endrede undervisningsformer
Gradvis ble skolen og lærernes utdannelse (i større grad) underlagt statlig kontroll. Konkret begynte man å bygge skoler i virkelig forstand, skoler som etter hvert fikk den formen som vi kjenner fra i dag: bygninger med klasserom som var innrettet med et kateter og rekker av bord og benker. Lovis Klemm, en tysk-amerikansk utdannelsesreisende, skriver i sin bok European Schools fra 1889 fra sine besøk på over hundre forskjellige skoler i Frankrike, Tyskland, Østerrike og Sveits. Han reiste rundt i mer enn ett år og forteller at han noen steder hadde sett så mange som 50 til 70 barn klemt inn i en skoleklasse. Og man kom på den måten til at den tradisjonelle undervisningsformen med høring av enkeltelever ikke virket i så store klasser. Når læreren stilte et spørsmål til eleven, følte de andre elevene at det ikke var behov for å høre etter, og man kan lett forestille seg at uoppmerksomheten meldte sin ankomst.
Det store antallet barn betød at man nå måtte dele elevene inn etter alder, slik at man kunne optimalisere undervisningen ved å undervise elever på samme nivå. Man hadde nå et større antall barn samlet i en klasse, og alle hadde samme alder. Når barnas alder kunne holdes konstant, ble det mulig å sammenligne barnas evner, og forestillingen om normale utvik
Gå til medietSosiale forandringer i siste halvdel av 1800-tallet
I løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet gikk de strukturene som tidligere hadde ivaretatt den sosiale sikkerheten og kulturelle reproduksjon (f.eks. laugene) i oppløsning. Kort fortalt medførte urbaniseringen og industrialiseringen at bønder i siste halvdel av 1800-tallet i stort antall flyttet fra landet til byen for å søke arbeid i den fremvoksende industrien. Oppløsningen av institusjonene som tidligere hadde trellbundet individene, førte til at det ikke lenger fantes en fast sosial orden, det vil si institusjoner, som tok ansvar for å forvalte samfunnets omsorgsoppgaver. Det medførte en opphopning av mennesker som levde en kummerlig tilværelse. Uten nye institusjoner som kunne ivareta særlig barnas behov, risikerte de å bli overlatt til seg selv og dermed bli ofre for forskjellige typer av utnyttelse og misbruk.
Skolen var en av de viktigste institusjonene som ble mobilisert for å løse problemet med de mange omstreifende barna. Og dermed kom den til å endre karakter. På 1600- og 1700-tallet og fram til starten av 1800-tallet hadde undervisningen vært organisert på svært forskjellige måter. Det fantes forskjellige praksiser, for eksempel landsbyskoler, der barn i forskjellige aldre mottok undervisning når det passet i forhold til det arbeidet de ellers skulle gjøre. Vanligvis underviste læreren et mindre antall barn om gangen. Johann Friedrich Herbart, tysk filosof, psykolog og pedagog, oppfordrer for eksempel i 1838 til at man må unngå for store klasser (Herbart, 1980[1835/1841], s. 159). Læreren hørte et bestemt barn i det som skulle vært forberedt hjemme, deretter var det det neste barnets tur til å bli hørt, osv. Denne formen for individuell overhøring var den vanligste undervisningsformen på denne tiden.
I de fleste vestlige land kom det nå lovendringer som medførte at stadig flere barn skulle oppholde seg i skolen i mange timer hver dag, i stedet for å streife fritt omkring. Det store antallet elever la et press på skolen, som ikke hadde de fysiske rammene som skulle til for å romme alle disse barna. Spørsmålet ble hvordan skolen kunne skulle organiseres for å klare denne oppgaven.
Skolereformer og endrede undervisningsformer
Gradvis ble skolen og lærernes utdannelse (i større grad) underlagt statlig kontroll. Konkret begynte man å bygge skoler i virkelig forstand, skoler som etter hvert fikk den formen som vi kjenner fra i dag: bygninger med klasserom som var innrettet med et kateter og rekker av bord og benker. Lovis Klemm, en tysk-amerikansk utdannelsesreisende, skriver i sin bok European Schools fra 1889 fra sine besøk på over hundre forskjellige skoler i Frankrike, Tyskland, Østerrike og Sveits. Han reiste rundt i mer enn ett år og forteller at han noen steder hadde sett så mange som 50 til 70 barn klemt inn i en skoleklasse. Og man kom på den måten til at den tradisjonelle undervisningsformen med høring av enkeltelever ikke virket i så store klasser. Når læreren stilte et spørsmål til eleven, følte de andre elevene at det ikke var behov for å høre etter, og man kan lett forestille seg at uoppmerksomheten meldte sin ankomst.
Det store antallet barn betød at man nå måtte dele elevene inn etter alder, slik at man kunne optimalisere undervisningen ved å undervise elever på samme nivå. Man hadde nå et større antall barn samlet i en klasse, og alle hadde samme alder. Når barnas alder kunne holdes konstant, ble det mulig å sammenligne barnas evner, og forestillingen om normale utvik
