Ikke for å skryte, men jeg jobber på sykehjem.
Her jobber jeg med utholdende, flinke og omsorgsfulle multikunstnere. Hver dag, kveld og natt, 365 dager i året er det noen av disse supermenneskene på vakt. Jeg tror alle gjør sitt aller beste når de er på jobb.
Hvor ofte går vi hjem og er skikkelig fornøyde med egen innsats? Med kvaliteten på stellene vi har utført i dag? Med tryggheten for pasientene? Med følelsen av å ha hatt god tid og å ha gitt den best mulig faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsehjelpen vi er pålagt å gi - både etisk og juridisk?
Hverdagen
Dagvakt, fullt bemannet (bekvinnet er vel rettere å si), på én av tre avdelinger:
32 beboere. Tre sykepleiere, sju helsefagarbeidere og to lærlinger på jobb.
27 beboere skal opp til frokost klokken 09.00. De resterende fem er sengeliggende i dag.
Alle beboere skal stelles. De skal få to måltider i løpet av vakten, og begge skal lages av personalet.
Han gråter fordi han ikke vet hvor han er. «R» er sint fordi «B» hallusinerer og påstår at «R» har stjålet brillene.
12 beboere trenger hjelp i måltidet. Tre beboere får intravenøs antibiotika. Urinkateteret til «L» er tett. «S» faller på vei til badet. Hun glemte at hun ikke lenger kunne hjelpe seg selv. Kutt må sys.
Kun tre av beboerne er mentalt klare. Resten har en grad av demens. «K» gråter fordi han ikke vet hvor han er. «R» er sint fordi «B» hallusinerer og påstår at «R» har stjålet brillene hans og kanskje vil ta rullatoren hans. «R» gir fra seg rullatoren til «B»
