50 små tekster om en tid der hun kjente på håpløshet og utrøstelighet. Hun kaller boken et feministisk prosjekt, der hun tar ordet og viser frem det vi ikke snakker om.
- I mediene ser vi barselkvinnene som spretter opp fra fødesengen. Og her, hun vifter med armen mot en romslig og passe trendy kafé midt på Sagene i Oslo:
- Her sitter vi og ser på trillende mødre. Men de vi ser, er de som er ute. De usynlige, de som ikke fikser den nye hverdagen like godt, de er hjemme.
Skrik
Kanskje begynte det med en tøff og slitsom første fødsel. Vel ute begynte datteren å skrike. I timer. Dager. Måneder. Så fikk Storrusten en datter til, som også skrek. Bare mer.
- Skriking, sier hun med ettertrykk:
- Er forferdelig. Og det bare varte og varte. Folk sier jo sånt som hvis det første barnet skriker, får du ikke et sånt barn andre gang. Men det fikk jeg, sier hun lakonisk.
- Og de sluttet ikke etter tre måneder, slik folk sa de ville.
Notater
I ren desperasjon begynte
