Fagpressenytt

Læreplanverket for Kunnskapsløftet1 stiller ingen strenge krav til organisering av fagstoffet eller bruk av bestemte metoder. I år 2000 falt også den statlige godkjenningsordningen for lærebøker bort. Med lokal frihet i valg av læringsmål, metoder og læreverk, er det nå først og fremst gjennom eksamensordningen at sentrale myndigheter får uttrykt hva de vil med skolen og de enkelte fagene. Eksamen gjenspeiler både intensjoner og mål med opplæringen. Oppgavene er et uttrykk for politiske og pedagogiske forventninger, mens besvarelsene viser hva elevene har fått ut av skolegangen. I denne artikkelen vil jeg sammenlikne emner og formuleringer i de sentralt gitte eksamensoppgavene i norsk for ungdomsskolen under forrige og nåværende læreplan. Jeg vil også spesielt rette oppmerksomhet mot fjorårets norskeksamen som vakte debatt i offentligheten. Utgangspunktet for sammenlikningen er danningsperspektivet: Hvilket syn på danning representerer eksamensoppgavene i de to siste læreplanperiodene? Avslutningsvis diskuterer jeg om målstyring og nyttetankegang nå kan stå i fare for å fortrenge viktige danningsperspektiver ved norskeksamen og hvilke konsekvenser det kan få for ungdomstrinnets skriveopplæring.



Danning i skolen

Det moderne danningsprosjektet er vanskelig å definere og avgrense. Tre helt grunnleggende komponenter er likevel menneskets forhold til seg selv, samfunnet og verden (Korsgaard og Løvlie, 2003). For å bli dannet må mennesket være åpent for det nye og fremmede og se seg selv som en del av en større sammenheng. Men tilpasning kan fort bli en motsetning til danningen. Derfor handler ikke danning bare om å forstå omverdenen, men samtidig om å inngå i en kritisk dialog (Hellesnes, 2005). For at skolen skal oppfylle sitt danningsoppdrag, må den rette oppmerksomheten mot kunnskaper, verdier og holdninger som unge mennesker har behov for når de skal mestre samtidas og framtidas utfordringer. Dette stiller særskilte krav til utvelgelse av et innhold i opplæringen som avspeiler en større helhet. Skolen må derfor ikke bare formidle fagenes innhold i et snevert faginternt lys, men samtidig være åpen for grunnleggende erfaringsprinsipper, en forpliktende felles kjerne, som elevene kan anvende for å forstå seg selv og omverdenen. Undervisningen bør framfor alt bidra til å utvikle elevenes selvbestemmelses-, medbestemmelses- og solidaritetsevner (Klafki, 2001).

Norskfaget har et spesielt oppdrag i å legge til rette for danningen. I læreplanens formålsdel understrekes det at «Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling» (LK06, 2013). I fagets skriveopplæring handler danning både om å utvikle personlige tanker og følelser og om språkoppdragelse og sosialisering. Om elevene skal bli fullverdige medlemmer av fellesskapet, må de beherske de retningslinjene og reglene som gjelder innenfor skriftkulturen. Men samtidig med at de skal beherske reglene, må de gis frihet til å bevisst kunne bryte med dem. I Stilskriving og danning fremhever Laila Aase at:



Danning må dreie seg om å bli sosialisert inn i en tenkemåte og en kultur som vårt samfunn regner som verdifull. Og danning må også dreie seg om at den enkelte ikke bare er et produkt av denne kulturen, men til en viss grad står fritt i forhold til den. (Aase, 1988, s. 23) Et aktuelt tema i enhver utdanningsdebatt er forholdet mellom danning og nytte og om disse to hensynene kan leve side om side, eller om de gjensidig utelukker hverandre. To sider ved nytteaspektet som særlig blir oppfattet som en motsetning til danningen, eller i alle fall som problematisk for danningsoppdraget, er instrumentalisme og målstyring. Ved å styre offentlig sektor etter bedriftslignende løsninger, ønsker man å oppnå økt effektivitet og reduserte kostnader. Sentrale myndigheter utformer målene, og lokale krefter avgjør metodene for å nå de oppgitte målene. Styringsmaktene sjekker i sin tur om målene er nådd, og i hvilken grad de er nådd. Disse prinsippene ble introdusert i utdanningssektoren her til la