Fagpressenytt

Er det mening skapt i at sykepleieren den ene dagen sier Dette går bra Han er jo så sterk Nå skal vi i gang med fysioterapeut, ergoterapeut og logoped Bare svelgerefleksen er intakt så Vi begynner i morgen og legen så å si neste dag Sånn vi vurderer det er ikke dette livet verdt å leve Hvordan kan hjelpepleieren den ene dagen si Hørselen er ofte det siste som forsvinner Så bare fortsett, det er bra, si fine ting til ham Snakk med ham, vi merker det, de blir ofte beroliget av å bli snakket til og legen, foran sengen hans foran ørene det ikke er mulig å lukke Sånn vi vurderer det er ikke dette livet verdt å leve

For det var sånn det var. Denne pasienten, med sin skrukkete, myke og mørke hud, med sine armer med hår på, med sine øyne bak øyelokkene, tenner bak leppene, måtte ligge i en tilstand av noe vi ikke vet hva er. Bevisstløshet? Søvn? Døende dvale? Ro? Pasienten måtte høre - eller ikke høre - en lege han kunne vært bestefar til si med sine små tørre ord: «Sånn vurderer vi det.»

Men hvem er dette «vi»? Og hva slags grunnlag er vurderingen gjort ut fra?

Dere vet ingenting om min fars liv. Hvordan det har vært i over 80 år og frem til nå. At de siste dagene har vært gode, svært gode, at han har vært gladere, og roligere, tryggere og mer fornøyd enn på veldig veldig lenge. Han har roet ned den frenetiske styringen. Vandrer ikke lenger hvileløst omkring, spretter ikke lenger opp så snart vi har klart å få ham til å sette seg. Snakker ikke manisk til de ansatte, til de andre be