Gravplassen
09.10.2019
- Kirkegårdene er viktige kulturminner, og de er fulle av kulturminner. Slik avsluttet Øystein Ekroll sitt foredrag under fagdagene i Hardanger. Han tok oss med på en historisk reise. Og i sentrum av foredraget sto kulturminnene på gravplassen.
Det er hevet over enhver tvil at mange gravplasser er spekket med gamle kulturminner. Samtidig møter man mange utfordringer. - Det er lett for at ting går tapt på vegen, når man skal ha en tidsriktig, lettstelt, praktisk og hensiktsmessig gravplass som lever opp til alle krav, innledet Ekroll.
Gravplassene er ofte eldre enn kirkene. Det konstateres ved utgravinger. Ofte er det graver under de eldste kirkene. Det avdekkes i forbindelse med utgravinger. - For å få en kirke, var det første steget å opprette en gravplass. Kirkegårdene er gamle, gravene er eldst, sa Ekroll og trakk tidslinjen helt tilbake til innføringen av kristendommen i Norge på 1000-tallet. - Ved innføringen av kristendommen var kontrollen over de døde det viktigste. Det ble forbudt å gravlegge folk i haug og røys, alle skulle føres til en kirkegård og samles der. Med kristne ritualer.
Sett i en historisk dimensjon er ikke en gravplass bare en praktisk måte å kvitte seg med de døde på, men det ligger også mye historie der. Kirkegårdene har spilt en veldig viktig rolle sosialt, og vi hører om dette allerede i middelalderen, sa Ekroll.
Mye interessant kan forsvinne - En problemstilling for arkeologer er at de opprinnelige små kirkegårdene er utvida og utvida. De sluker på en måte mye av det nære omlandet rundt kirka. Dermed blir den gamle kirkebakken ofte innlemma i kirkegården. Da kan mye interessant forsvinne, sa Ekroll.
Alt var ikke like hyggelig i og rundt kirkene. Kirkebakken ble en møteplass. Lensmannen hadde eksempelvis behov for å offentliggjøre sine ting, bakeren ville kanskje selge brød, og på 15-1600-tallet var kirkebakken stedet for skam. Her skulle man gjøre offentlig bot når man hadde gjort noe galt. Det være seg hvis man var utro og sammen med noen før ekteskapet, eller ved kriminelle handlinger. Vi kjenner alle til gapestokken som hadde sin selvsagte plassering ved inngangen til kirkegården.
Fjerningen av rammegraver
Men, det var ikke bare fortiden Øystein Ekroll satte søkelyset på. Fjerning av rammegraver som utartet seg på 1950-tallet og framover var han lite fornøyd med.
- Jeg ser det som et stort tap at disse rammegravene, familiegraven ble fjernet. Det var mange grunner til at det ble gjort, men kulturhistorisk er det et stort tap. Heldigvis finnes det en del igjen, som beskriver en viktig del av historien. Man var vitne til store sosiale skiller, og det var dermed forskjellige måter å gravlegge folk på, sier han.
Parkeringsplasser
En annen ting arkeologen synes svært lite om, er etableringen av store parkeringsplasser rundt gravplasser og kirker. Han la ingen ting mellom, og kalte det den største pest av alt. - De tar større og større areal, det blir som en ørken rundt mange kirker. Dette ser fælt ut. At ikke folk kan gå noen meter, kirkene blir liggende som et kjøpesenter omgitt av en stor parkeringsplass, sa han. Med glimt i øyet så han på seg selv som litt firkanta, men som han ettertrykkelig sa: - Jeg er jo ikke her for å stryke dere med hårene.
Biologisk mangfold
Les opprinnelig artikkelGravplassene er ofte eldre enn kirkene. Det konstateres ved utgravinger. Ofte er det graver under de eldste kirkene. Det avdekkes i forbindelse med utgravinger. - For å få en kirke, var det første steget å opprette en gravplass. Kirkegårdene er gamle, gravene er eldst, sa Ekroll og trakk tidslinjen helt tilbake til innføringen av kristendommen i Norge på 1000-tallet. - Ved innføringen av kristendommen var kontrollen over de døde det viktigste. Det ble forbudt å gravlegge folk i haug og røys, alle skulle føres til en kirkegård og samles der. Med kristne ritualer.
Sett i en historisk dimensjon er ikke en gravplass bare en praktisk måte å kvitte seg med de døde på, men det ligger også mye historie der. Kirkegårdene har spilt en veldig viktig rolle sosialt, og vi hører om dette allerede i middelalderen, sa Ekroll.
Mye interessant kan forsvinne - En problemstilling for arkeologer er at de opprinnelige små kirkegårdene er utvida og utvida. De sluker på en måte mye av det nære omlandet rundt kirka. Dermed blir den gamle kirkebakken ofte innlemma i kirkegården. Da kan mye interessant forsvinne, sa Ekroll.
Alt var ikke like hyggelig i og rundt kirkene. Kirkebakken ble en møteplass. Lensmannen hadde eksempelvis behov for å offentliggjøre sine ting, bakeren ville kanskje selge brød, og på 15-1600-tallet var kirkebakken stedet for skam. Her skulle man gjøre offentlig bot når man hadde gjort noe galt. Det være seg hvis man var utro og sammen med noen før ekteskapet, eller ved kriminelle handlinger. Vi kjenner alle til gapestokken som hadde sin selvsagte plassering ved inngangen til kirkegården.
Fjerningen av rammegraver
Men, det var ikke bare fortiden Øystein Ekroll satte søkelyset på. Fjerning av rammegraver som utartet seg på 1950-tallet og framover var han lite fornøyd med.
- Jeg ser det som et stort tap at disse rammegravene, familiegraven ble fjernet. Det var mange grunner til at det ble gjort, men kulturhistorisk er det et stort tap. Heldigvis finnes det en del igjen, som beskriver en viktig del av historien. Man var vitne til store sosiale skiller, og det var dermed forskjellige måter å gravlegge folk på, sier han.
Parkeringsplasser
En annen ting arkeologen synes svært lite om, er etableringen av store parkeringsplasser rundt gravplasser og kirker. Han la ingen ting mellom, og kalte det den største pest av alt. - De tar større og større areal, det blir som en ørken rundt mange kirker. Dette ser fælt ut. At ikke folk kan gå noen meter, kirkene blir liggende som et kjøpesenter omgitt av en stor parkeringsplass, sa han. Med glimt i øyet så han på seg selv som litt firkanta, men som han ettertrykkelig sa: - Jeg er jo ikke her for å stryke dere med hårene.
Biologisk mangfold
