Bedre Skole
10.11.2022
Engelsk er et kjernefag i norsk skole. Så hva skjer når ungdommer kommer til Norge med lite tidligere engelskopplæring, men likevel vurderes i engelsk etter samme kriterier som medelevene? En ny studie belyser en videregående skoles møte med et språkpolitisk hull.
Lamis1 kom til Norge som flyktning fra Syria i slutten av barneskolen. Hun fullførte ungdomsskolen og var elev på andre året i videregående da jeg møtte henne. Der klarte hun seg godt i de fleste fag. Ett fag skilte seg likevel ut - engelsk ? og dette var hun ikke alene om blant elever med relativt kort botid i Norge. Nærmere bestemt pekte det seg ut en elevgruppe som slet med engelsk fordi de hadde hatt lite engelskundervisning før de kom til Norge som ungdommer. Uten videre hjelp fryktet både disse elevene og lærerne ved skolen at det kunne bli engelsk som sto til hinder for å få vitnemål.
Tittelen på en kronikk publisert i nettavisa Utrop i fjor oppsummerer problemet godt: «Engelskkrav hindrer fullføring av videregående skole for elever med kort botid i Norge!» (Gowie-Fleischer mfl., 2021). Det publiserte oppropet sirkulerte først i en Facebook-gruppe for engelsklærere med elever med kort botid i Norge, der det fikk 540 signaturer. Behovet for bedre tilrettelegging for disse elevene oppleves altså tydelig fra praksisfeltet.
Engelsk løftes også fram som en mulig barriere for fullføring av videregående skole i NOU 2019: 25, Med rett til å mestre. Her foreslår Liedutvalget et obligatorisk innføringsfag i engelsk for elever som trenger dette ved opptak til videregående skole. Dette forslaget er tatt til etterretning i Meld. St. 21 (2020-2021) som en mulig modell for utprøvning, men regjeringen velger å ikke gjøre et slikt introduksjonstilbud obligatorisk for videregåendeelever. I tillegg drøfter stortingsmeldingen en annen vinkling på saken, nemlig at andre fag eller språk kan være vel så viktige som engelsk på mange arbeidsplasser, slik at økt engelskkompetanse blant elever ikke er eneste mulige målsetting.
Elever med senere start i engelsk har inntil nylig fått lite oppmerksomhet, både i utdanningspolitikk og forskning. Et felles perspektiv i både praksisbaserte og politiske tilnærminger, som skissert ovenfor, er at disse elevenes situasjon har med språkpolitikk å gjøre. Mens mange faglige problemstillinger kan angripes med stor suksess i den enkelte lærers klasserom, blir denne utfordringen så stor at den ikke kan løses innenfor klasserommet. Her må vi heller rette blikket mot den manglende fleksibiliteten i de nasjonale bestemmelser om engelsk som skolefag. Problemet er ikke elevenes kompetanse i engelsk som sådan, men manglende samsvar mellom elevenes språkopplæring og språkpolitiske forventninger til engelskkompetansen for videregående elever.
Mer rettferdig språkpolitikk
I denne artikkelen vil jeg beskrive en videregående skoles møte med elever med senere start i engelsk, basert på en nylig publisert studie (Beiler, 2022). Jeg presenterer først skolens forståelse av det faglige dilemmaet, videre deres handlingsrom for å imøtekomme elevenes behov og deretter elevenes erfaringer med språkopplæringen. Avslutningsvis vil jeg drøfte noen muligheter for en mer rettferdig språkpolitikk for disse elevene, en språkpolitikk som innebærer mer realistiske forventninger til lærere og skoleledere.
Et dilemma oppstår
Jeg ble først oppmerksom på et opplevd gap i engelskopplæringen for visse elever med kort botid gjennom et etnografisk feltarbeid ved en videregående skole på Østlandet. Der observerte jeg tre engelskklasser i vg1 på studiespesialiserende utdanningsprogram med samme lærer (Lars) fra august til desember 2017. En av disse klassene ble kalt «forsterket engelsk» og var et tilbud for vg2-elever med kort botid som trengte mer undervisning i vg1-engelsk før de fikk karakter og eventuelt gikk opp til eksamen. Jeg intervjuet en skolelede
Gå til medietTittelen på en kronikk publisert i nettavisa Utrop i fjor oppsummerer problemet godt: «Engelskkrav hindrer fullføring av videregående skole for elever med kort botid i Norge!» (Gowie-Fleischer mfl., 2021). Det publiserte oppropet sirkulerte først i en Facebook-gruppe for engelsklærere med elever med kort botid i Norge, der det fikk 540 signaturer. Behovet for bedre tilrettelegging for disse elevene oppleves altså tydelig fra praksisfeltet.
Engelsk løftes også fram som en mulig barriere for fullføring av videregående skole i NOU 2019: 25, Med rett til å mestre. Her foreslår Liedutvalget et obligatorisk innføringsfag i engelsk for elever som trenger dette ved opptak til videregående skole. Dette forslaget er tatt til etterretning i Meld. St. 21 (2020-2021) som en mulig modell for utprøvning, men regjeringen velger å ikke gjøre et slikt introduksjonstilbud obligatorisk for videregåendeelever. I tillegg drøfter stortingsmeldingen en annen vinkling på saken, nemlig at andre fag eller språk kan være vel så viktige som engelsk på mange arbeidsplasser, slik at økt engelskkompetanse blant elever ikke er eneste mulige målsetting.
Elever med senere start i engelsk har inntil nylig fått lite oppmerksomhet, både i utdanningspolitikk og forskning. Et felles perspektiv i både praksisbaserte og politiske tilnærminger, som skissert ovenfor, er at disse elevenes situasjon har med språkpolitikk å gjøre. Mens mange faglige problemstillinger kan angripes med stor suksess i den enkelte lærers klasserom, blir denne utfordringen så stor at den ikke kan løses innenfor klasserommet. Her må vi heller rette blikket mot den manglende fleksibiliteten i de nasjonale bestemmelser om engelsk som skolefag. Problemet er ikke elevenes kompetanse i engelsk som sådan, men manglende samsvar mellom elevenes språkopplæring og språkpolitiske forventninger til engelskkompetansen for videregående elever.
Mer rettferdig språkpolitikk
I denne artikkelen vil jeg beskrive en videregående skoles møte med elever med senere start i engelsk, basert på en nylig publisert studie (Beiler, 2022). Jeg presenterer først skolens forståelse av det faglige dilemmaet, videre deres handlingsrom for å imøtekomme elevenes behov og deretter elevenes erfaringer med språkopplæringen. Avslutningsvis vil jeg drøfte noen muligheter for en mer rettferdig språkpolitikk for disse elevene, en språkpolitikk som innebærer mer realistiske forventninger til lærere og skoleledere.
Et dilemma oppstår
Jeg ble først oppmerksom på et opplevd gap i engelskopplæringen for visse elever med kort botid gjennom et etnografisk feltarbeid ved en videregående skole på Østlandet. Der observerte jeg tre engelskklasser i vg1 på studiespesialiserende utdanningsprogram med samme lærer (Lars) fra august til desember 2017. En av disse klassene ble kalt «forsterket engelsk» og var et tilbud for vg2-elever med kort botid som trengte mer undervisning i vg1-engelsk før de fikk karakter og eventuelt gikk opp til eksamen. Jeg intervjuet en skolelede
