Fagpressenytt

I filmen Dangerous Minds (1995) møter LouAnne Johnson en lærertilværelse med mye motstand fra elevene. På et tidspunkt får hun nok og sier at de som vil, kan forlate klasserommet. Det er deres eget valg å være der. Elevene er ikke enige og mener at de ikke har noe reelt alternativ. Lou-Anne tolererer ikke denne holdningen og ber dem strengt om å slutte å se på seg selv som ofre. En av elevene ytrer skepsis til denne moralske retorikken: «Why do you care anyway? You're just here for the money» Denne eleven tror ikke at LouAnne virkelig bryr seg om verdien av deres utdannelse. Men LouAnne svarer kjapt: «Because I make a choice to care. And honey, the money ain't that good. » Vårt inntrykk av LouAnne som lærer hadde vært ganske annerledes om hennes engasjement ikke virket troverdig. Hennes rolleforståelse ville framstått som mangelfull om ikke elevenes utdannelse var en viktig motivasjonskilde for hennes arbeid. Denne observasjonen støttes av nyere bidrag i den pedagogiske filosofien, særlig Chris Higgins' The Good Life of Teaching (2010). Her hevdes det at «only those who have committed themselves to a practice over time are able to appreciate and articulate the goods of that practice» (2010, 253). Men hvorfor må man dedikere seg til praksis for å verdsette dens goder? Higgins er en av mange som bruker det aristoteliske begrepet om lykke, eudaimonia, for å belyse essensielle aspekter ved god læringspraksis. Eudaimonia er et begrep som henger sammen med både dedikasjon og forståelse. Men denne begrepsmessige sammenhengen krever ytterligere klargjøring. Jeg skal se nærmere på hvordan viljen og forståelsen av praksis henger sammen. Dermed vil det blir tydeligere hvordan eudaimonia er knyttet til en forståelsesform som går tapt når lærerne ikke selv opplever arbeidet som meningsfullt og viktig. Med andre ord, begrepet eudaimonia kan få fram hva som ville manglet ved LouAnnes rolleforståelse dersom hun ikke hadde brydde seg.



Investering av selvet

Når LouAnne hevder at hun bryr seg om undervisningen, betyr det noe mer enn at hun liker det eller at hun blir glad av det. Det sier snarere noe om hvilken betydning det har for henne. Det handler ikke bare om hvordan hun opplever å undervise, men om hvordan verdien av undervisning er blitt en del av hennes selvforståelse.

Som filosofen Harry G. Frankfurt skriver, innebærer det å bry seg at man investerer en del av seg selv. Den som bryr seg, «identifiserer seg med det han bryr seg om, i den forstand at han gjør seg sårbar for tap og mottakelig for gevinst avhengig av om det han bryr seg om blir forringet eller forbedret» [min oversettelse] (1988, s. 83). Dette passer med måter vi ofte snakker på. Vi sier at vi mister en del av oss selv når noe eller noen vi brydde oss om, forsvinner fra livet vårt. Det passer også med måten vi sier at vi er blitt forvandlet av nye verdier som er kommet inn i livene våre, for eksempel når vi får barn.

Det er viktig å merke seg at Frankfurts begrep om å bry seg handler om strukturen til viljen, ikke innholdet. Med andre ord, det handler om måten vi forholder oss til våre ønsker og verdier, ikke hvilke ønsker og verdier vi har. Det er dermed ikke nødvendigvis noe altruistisk eller filantropisk ved en slik vilje, det er altså et annet begrep enn det vi finner i om