Fagpressenytt

Trond Rune Sunde begynte i hundetjenesten i politiet samme år som Sissel Kyrkjebø sang «Se ilden lyse» under OL i 1994. I 1997 begynte han i lavinetjenesten. Det er på en måte både kort og lang tid siden han først satte sin fot i etaten, og minnene er mange.
Som seksjonsleder for hundetjenesten i Sør-Vest politidistrikt, kjenner han alt som kryper og går på fire ben i politiet. Spesielt møtte han mange politifolk med felles interesse da han i to år jobbet som instruktør for hundetjenesten hos Politihøgskolen.
Nå nærmer det seg slutten for tilværelsen ved Stavanger politistasjon og de årlige lavinetreningene i Røldal. Sunde vet ikke helt hva han skal bruke tiden sin til når han blir pensjonist i år. Men han har et håp for hva etaten skal ta med seg videre inn i fremtiden.

DRAMATISK I EIDFJORD
Han har sett hva slags krefter det bor i snøen. Derfor vet han hvor viktig sikkerheten er. Når skredet først har skjedd, teller hvert sekund. Fokuset blir ekstremt skjerpet, og adrenalinet begynner å pumpe.
- Det var et vanvittig skred, de blokkene var enorme, forteller Sunde.
Han husker tilbake til vinteren 2002. Da ble han minnet på hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å være trent for det som kan møte deg.
Men først; litt om snø. For det er fort gjort å glemme at om tettheten er høy nok, kan én meter snø veie omtrent tre hundre kilo per kvadratmeter. Havner man under snøen i et skred, renner tiden ut svært raskt. Ofte er det de som selv utløser skredet som dør, og de fleste som mister livet dør av kvelning.
Siden høsten 2008 har over hundre mennesker dødd i snøskred. Risikoen for skred øker når været skifter, som på våren når sol og regn smelter krystallenes bindinger, eller når nysnø har falt i stille vær. Også uvær kan få snøen til å røre på seg, og det var nettopp det som skjedde mars 2002 ved riksvei 7 mellom Kyskredo og Eidfjord i Hardanger.
To mennesker døde den dagen, da en skibuss ble feid på sjøen av trykket fra et skred som raste ned dalsiden. Sunde ble flydd ut med luftambulanse. Han forsto med én gang at oppdraget er farlig.
- Vinden sto inne i fjorden, og redningsmannen i helikopteret sa «nå må dere holde dere fast». Det var helt vilt. Den eneste gangen jeg så redningshunden min redd var den gangen, husker Sunde.
Fokuset ble hva han og de andre på stedet kunne gjøre for å ivareta sikkerheten. Det var mennesker inne i bussen, og det tok tid å få oversikt.
? Vi forsøkte å begrense hvor mange folk vi hadde der inne i skredet, sier han.
Etter en stund markerte hunden, men på feil ti