Fagpressenytt

... sangteksten «Farfar i livet», av Odd Nordstoga Disclaimer 1: Jeg er oppriktig lei meg for det rungende fraværet av kvinner i denne teksten. Det er ganske patetisk, rett og slett. Men jeg er et menneske. Jeg gjør feil. Mange feil. Unnskyld.
Disclaimer 2: Hvis du synes denne teksten blir litt langdryg; ta deg for faen sammen. Det skal ta tid. Det er hele poenget.
«Pessimismen kan ingen ta fra meg», sa morfaren min Knut, en småbruker i Hokksund som var flink til mye, sinna på en hel del og – som du nok har skjønt – pappaen til mora mi, som satt bakpå Vespaen til Arne Nævra etter møtene i Sosialistisk Ungdom (SU) på Eiker idet 60-tallet skled over i 70-tallet.
– Jaha, ja. Jeg ser litt gamle-Knut i deg, ja. Nævra, naturfotoikonet, har turbukser, gummistøvler og faktisk enda fastere håndtrykk enn jeg ventet. Men han har ingen nåde for en våt journalist som har syklet fra Asker, forbi Dikemark og inn her i Rypekroken, laaangt oppe i åsen over Lierskogen, eller Lierskauen, som dem sier her, hvor Nævra har bygget et bonderødt trehus med uthus og skigard og gravhaug – som riktignok kom en stund før Nævra – i hagen.
– Bli med her, så rusler vi en tur opp i skauen. Skjønt, hva forventet jeg, egentlig? Vafler, pysj og panelovn?
– Vi har gammal skau rett utafor døra her, skjønner du, sier Nævra, som etter gjennombruddet med «Tiurleik direkte» på NRK i 1993 har fulgt isbjørner på Varangerhalvøya for National Geographic, laget «Vi på Langedrag», fått Friluftslivets Hederspris, seilt i Shackletons og Amundsens kjølvann til Antarktis, blitt «Årets villmarking», dokumentert elgens brunst og … puh!
Jeg gir opp, for listen fortsetter, og det gjør Nævra også, ut gjennom skigarden og opp stien som snirkler seg mellom jorder og gammel skog som grunneieren ville rydde.
– Bare en tilfeldig pils nedpå kroa gjorde at jeg fikk nyss om planene. Altså, utbyggingen i det landet her er… Naturfotografen, som faktisk har noe litt elgoksesk over seg, føyser bort elendigheten med et kast med armen, og tråkker innover i seige klyv.
– Men se der! Han peker ut i en liten sump langs stien, hvor siv hviler pent over en morken trestamme i vannet.
– Der sitter Gluttsnipa, vet du, og koser seg, ser du? Jo visst, og over og rundt oss kvitrer og plystrer og synger småfuglene, og jeg tenker på alle bildene Nævra har tatt, av polarrev, tiur, sjiraf og løve – vakre, intense, sjeldne, kraftfulle og triste, og jeg gruer meg til jeg må si:
« Ja, Arne, vi får nesten ta noen bilder… ». Drivkreftene Nei, fader heller, jeg utsetter det og skrur tiden en halvtime frem, til vi sitter varme og vafelsmattende i uthuset, eller furtebua, som han kaller det. Men ting går ikke helt som tenkt.
– Befolkningsvekst, kraft, vannmangel, atomtrusselen … Oi da, dette lover ikke bra. Slett ikke. – Og nå; KI, som antakelig vil ta luven av en hel del av oss. – Ehm, litt dystopisk, eller? – Det er dystopisk. Hadde alle ønsker om kraft blitt innfridd nå, så ville hele overskuddet vårt forsvunnet – han knipser – sånn!
Flapp! – Og dette er Norge, med vannkrafta vår!
– Ja, men Arne …? Jeg slipp