Bedre Skole
12.11.2021
Oppgavene i nye lærebøker har i liten grad endret seg etter fagfornyelsen. Sjangernormer og fagenes tause kunnskap kan være årsaken til den stadig større avstanden mellom fagsynet i læreplanene og de oppgavene elevene møter i bøkene.
De oppgavene elevene gjør i et skolefag, har stor betydning både for hva de lærer, og for hvordan de lærer i faget. For det første retter oppgaven elevenes oppmerksomhet mot en avgrenset bit av faget, for eksempel en faktaopplysning, et teoretisk prinsipp eller en ferdighet. For det andre forteller oppgaven elevene hva de skal gjøre med denne biten av faget, for eksempel å huske den, bruke den på en bestemt måte, kritisere den eller reflektere over den (Doyle, 1983).
Fordi oppgaver er så viktige for elevers læring i fagene, har vi i en serie forskningsarbeider undersøkt hvilke oppgaver elevene møter i lærebøkene i naturfag og norsk på vg1 i studieforberedende programmer (Bakken & Andersson-Bakken, 2016; Andersson-Bakken, Jegstad & Bakken, 2020; Bakken & Andersson-Bakken, 2021). Vi har undersøkt norsk- og naturfaglærebøkene både før og etter fagfornyelsen i 2020 fra de tre store lærebokforlagene Aschehoug
(Grip teksten, Nexus/Naturfag), Cappelen Damm (Moment, Kosmos) og Gyldendal (Panorama/Appell, Senit). I både naturfag og norsk fant vi en sterk kultur for hvordan oppgaver formuleres. Denne kulturen virker mer eller mindre uberørt av de seneste læreplanreformene, og det gir grunn til å spørre om elevene egentlig lærer det læreplanene sier at de skal, når de arbeider med oppgavene i lærebøkene.
Naturfag i Kunnskapsløftet
De siste tiårene har det skjedd en tydelig dreining i synet på hva slags fag naturfag skal være. Dette kommer til uttrykk både i læreplaner i Norge og internasjonalt og i naturfagdidaktisk litteratur. Mens naturfag tidligere har blitt oppfattet og undervist i som en samling fakta og lovmessigheter som elevene skal lære seg, legges det i dag stadig større vekt på at elevene skal forstå naturvitenskapens egenart (Osborne, 2010). I læreplanen i naturfag fra 2013 er «forskerspiren» løftet fram som et hovedområde, og det understrekes at elevene skal lære naturfag ikke gjennom pugging, men gjennom å bruke naturvitenskapelige metoder. De skal lære om «hvordan naturvitenskapelig kunnskap bygges og etableres», blant annet gjennom «utvikling av hypoteser, eksperimentering, systematiske observasjoner, diskusjoner, kritisk vurdering, argumentasjon, begrunnelser for konklusjoner og formidling» (Utdanningsdirektoratet, 2013a).
Oppgavene i lærebøkene fra 2013 gir imidlertid inntrykk av at naturfag er et puggefag. Av de totalt 2927 oppgavene vi analyserte, var 77,4 % lukkede oppgaver, det vil si oppgaver med ett fasitsvar. Et typisk eksempel er: «Hva er ioniserende stråling?» (van Marion mfl., 2013, s. 163). Av disse lukkede oppgavene var 54,5 % reproduserende oppgaver, altså oppgaver der eleven blir bedt om å gjenfortelle en faktaopplysning eller en definisjon som de har lest i læreboka eller en annen informasjonskilde, som i eksemplet over. 22,9 % var resonnerende oppgaver, det vil si oppgaver der elevene kan finne fram til fasitsvaret gjennom å følge en bestemt prosedyre eller utregningsmetode, for eksempel en kjemisk reaksjonsligning.
Bare 22,6 % av oppgavene var åpne oppgaver, det vil si oppgaver der det fins flere mulige svar. Et eksempel er: «Planlegg og gjennomfør et forsøk hvor du under
Gå til medietFordi oppgaver er så viktige for elevers læring i fagene, har vi i en serie forskningsarbeider undersøkt hvilke oppgaver elevene møter i lærebøkene i naturfag og norsk på vg1 i studieforberedende programmer (Bakken & Andersson-Bakken, 2016; Andersson-Bakken, Jegstad & Bakken, 2020; Bakken & Andersson-Bakken, 2021). Vi har undersøkt norsk- og naturfaglærebøkene både før og etter fagfornyelsen i 2020 fra de tre store lærebokforlagene Aschehoug
(Grip teksten, Nexus/Naturfag), Cappelen Damm (Moment, Kosmos) og Gyldendal (Panorama/Appell, Senit). I både naturfag og norsk fant vi en sterk kultur for hvordan oppgaver formuleres. Denne kulturen virker mer eller mindre uberørt av de seneste læreplanreformene, og det gir grunn til å spørre om elevene egentlig lærer det læreplanene sier at de skal, når de arbeider med oppgavene i lærebøkene.
Naturfag i Kunnskapsløftet
De siste tiårene har det skjedd en tydelig dreining i synet på hva slags fag naturfag skal være. Dette kommer til uttrykk både i læreplaner i Norge og internasjonalt og i naturfagdidaktisk litteratur. Mens naturfag tidligere har blitt oppfattet og undervist i som en samling fakta og lovmessigheter som elevene skal lære seg, legges det i dag stadig større vekt på at elevene skal forstå naturvitenskapens egenart (Osborne, 2010). I læreplanen i naturfag fra 2013 er «forskerspiren» løftet fram som et hovedområde, og det understrekes at elevene skal lære naturfag ikke gjennom pugging, men gjennom å bruke naturvitenskapelige metoder. De skal lære om «hvordan naturvitenskapelig kunnskap bygges og etableres», blant annet gjennom «utvikling av hypoteser, eksperimentering, systematiske observasjoner, diskusjoner, kritisk vurdering, argumentasjon, begrunnelser for konklusjoner og formidling» (Utdanningsdirektoratet, 2013a).
Oppgavene i lærebøkene fra 2013 gir imidlertid inntrykk av at naturfag er et puggefag. Av de totalt 2927 oppgavene vi analyserte, var 77,4 % lukkede oppgaver, det vil si oppgaver med ett fasitsvar. Et typisk eksempel er: «Hva er ioniserende stråling?» (van Marion mfl., 2013, s. 163). Av disse lukkede oppgavene var 54,5 % reproduserende oppgaver, altså oppgaver der eleven blir bedt om å gjenfortelle en faktaopplysning eller en definisjon som de har lest i læreboka eller en annen informasjonskilde, som i eksemplet over. 22,9 % var resonnerende oppgaver, det vil si oppgaver der elevene kan finne fram til fasitsvaret gjennom å følge en bestemt prosedyre eller utregningsmetode, for eksempel en kjemisk reaksjonsligning.
Bare 22,6 % av oppgavene var åpne oppgaver, det vil si oppgaver der det fins flere mulige svar. Et eksempel er: «Planlegg og gjennomfør et forsøk hvor du under