Slagstad går til verks med mye bredere pensel enn å skulle tegne hva Ludvigsenutvalget står for. Hans hovedanliggende er ifølge ham selv å gjøre en analyse av et skifte i norsk skolepolitikk. Den analysen han trekker opp er i det store velkjent fra Slagstads egen bok De nasjonale strateger (Slagstad 1998). Det er også den analytiske tilnærmingen har tar med bruken av begrepet «Kunnskapsregime». Slagstads hovedpoeng er at det har vært et skifte i kunnskapsregimer ved at «'kunnskap' skal erstattes av 'kompetanse' som nøkkelbegrep».
Det er helt riktig at kompetanse har blitt et sentralt begrep i den utdanningspolitiske debatten. Slagstad vil bare knytte det til OECD, men «kompetanse» har vært et sentralt begrep i utdanningspolitikken helt siden 1980-tallet og i forskningslitteraturen om utdanning finner man det godt etablert allerede på 1970-tallet (Mulder, Weigel og Collins 2007, Dahl mfl. 2012, 23). Kan det være at Slagstad har gått seg vill i hvilke regimer og regimeskifter som har skjedd i utdanningspolitikk og skole? Kan det være at hans analytiske begrep ikke favner hva som må kunne sies å ha skjedd? Kan det være at han derigjennom ikke ser at Ludvigsenutvalget tross alt kan sies å representere et skifte, men på et annet område enn det Slagstad har fokus på? Heller en kompetanse må man kunne si at læring er det sentrale begrepet for utvalget, noe ikke minst begrepet dybdelæring viser. Slagstad diskuterer overhodet ikke læring i artikkelen, så det er vanskelig å si hva han mener om det. Men han mener opplagt noe om utdanning, og det er det fristende å spørre om ikke Slagstads implisitte læringssyn ligger tett på Ludvigsenutvalget og han slik sett burde være beroliget.
Hvor er regimet?
Slagstads analytiske grep er «Kunnskapsregimer». I foredraget lovet han å ikke belemre tilhørerne med unødig teoretisk last, men sier at begrepet omhandler fire skuffer: politisk makt, rettslig normativitet, kulturelle verdier og vitenskapelig kunnskap. Om leseren ikke blir trettet, så blir man ikke mye klokere med denne skuffehenvisningen. Hva er det Kunnskapsregimer kan sies å favne?
Begrepet er også brukt i De nasjonale strateger, men heller ikke der tretter Slagstad leseren med noen teoretisk utlegning av det. Han gjør henvisninger til en rekke arbeider, men hva dette begrepet egentlig kan sies å favne, forblir også der uklart. Francis Sejersted mente at analysen til Slagstad glapp med dette begrepet, og mente at Slagstad burde ha utviklet det med større konsekvens (Sejersted 1999, 23). Sejersted anbefalte Slagstad å i større grad lene seg til Michel Foucault.
Hva er det Foucault kan sies å ha gjort og med hvilket begrep? Nå er det mange begreper fra Foucaults forfatterskap som kan brukes til å si noe om hvordan kunnskap og kunnskap produseres, som begrepet «epistemisk felt» (Foucault 1966). Forskjellen til Slagstads «kunnskapsregime» er åpenbar, i det at et «epistemisk felt» omfavner både kunnskapsproduksjon og kunnskapsanvendelse. Det omfavner dermed også praksis, som Foucaults øvrige begrep også gjør. Man kan med det spørre om hvilken type kunnskap er det praksis frambringer? I en skolesammenheng vil spørsmålet om hvilken type kunnskap er det skolen får elevene til å hegne om, være relevant.
Slagstad ser ikke på praksis, verken i foredraget eller i De nasjonale strateger. Slagstads analyse omfatter bare den sentrale politikkutforminga, og dermed ikke det som skjer i norsk skole. Det som skjer i skolen kan være noe helt annet enn hva fortellingen til Slagstad skulle gi inntrykk av. Det som har gått inn i politisk tenkning de siste årene, som Slagstad synes å ikke ha fått med seg, er at det ikke er tilstrekkelig å utforme «policydokumenter» for å få ting til å skje i praksis. Moderne stortingsmeldinger, også innenfor utdanning, har gjerne et kapittel om «implementering». Det har Kunnskapsdepartementet også i meldinga som følger Ludvigsenutvalgets arbeid: Fag - fordypning - forståelse (Meld. St. 28 (2015-2016)).
Meldinga viser en forståelse for at det kan være andre ting som påvirker hva som skjer i skolen enn det som bestemmes fra sentralt hold: «Lærerprofesjonen og skoleledere har et felles ansvar for at egen praksis er i tråd med
