En mye brukt definisjon av demokratisk medborgerskap er at det dreier seg om å leve sammen i et stabilt politisk fellesskap over tid (Kymlicka og Norman, 1995). Utdanning til demokratisk medborgerskap kan, i forlengelsen av dette, forstås som det å lære å leve sammen i et demokratisk fellesskap (Bîrzea, 2005).
Dagens situasjon fordrer at teoretisering som omhandler demokrati og medborgerskap i skolen tar utgangspunkt i at vi lever i et pluralistisk samfunn. Pluralisme er noe som karakteriserer vår tid. Dette gjelder ikke bare i Norge. Den amerikanske filosofen John Rawls kalte pluralisme ganske enkelt for «a fact». Det er ikke til å komme utenom, skrev Rawls, at vestlige demokratier er blitt så store, komplekse og mangfoldige at en ikke kan forvente at alle dets medlemmer slutter opp om et felles sett med verdier. Derfor må også samfunnet tuftes på en idé om rimelig pluralisme (Rawls, 1996). En annen politisk filosof, Hannah Arendt, skrev ganske enkelt at mangfold er «betingelsen for politisk eksistens» (Arendt, 1996). Vi blir først klar over oss selv, sier hun, i møte med andre og det som er annerledes. John Dewey, som var både pedagog og filosof, lot mangfold stå helt sentralt i sin pedagogiske filosofi. Hans argumentasjon for demokratisk samhandling i skolen var motivert blant annet av et ønske om å forene en form for sosial kontroll med det mangfold av ønsker og interesser som finnes innenfor en klasse (Dewey, 2005/1916).
Dewey skrev også at demokrati er noe som må «fødes på ny» for hver generasjon, og at utdanning er demokratiets «jordmor» (Dewey, 2005). Dette er en innsikt som i lang tid har vært glemt av dem som bestemmer hvordan utdanningspolitikken skal se ut, både i Norge og andre steder. Antageligvis fordi den politiske situasjonen har vært opplevd som relativt stabil, har man vært opptatt av helt andre ting, slik som å utvikle «humankapital» og «internasjonal konkurranseevne». Ettersom den politiske situasjonen, både i Europa og andre steder, har endret seg en del de seneste årene, har imidlertid flere og flere blitt minnet på at det å fremme demokrati er en viktig målsetting for utdanningssystemet. Et uttrykk for dette er at demokrati og medborgerskap i en relativt fersk stortingsmelding trekkes frem som ett av tre tverrfaglige emner som skal prioriteres i fremtidens skole (Meld.St.28, 2016). I Ludvigsen-utvalgets sluttrapport (NOU, 2015:8), som ligger til grunn for den samme stortingsmeldingen, trekker utvalget frem at elevene skal utvikle «demokratisk kompetanse».
Hva er så demokratisk kompetanse? Dette er et spørsmål med mange ulike svar. Ett mulig svar, som ligger tett på Ludvigsenutvalget anbefalinger, er at det dreier seg om å lære om, for, og gjennom demokratisk deltagelse (se note 1). Det å lære om demokratisk deltagelse handler, kort fortalt, om at elevene tilegner seg kunnskap de kan dra nytte av som demokratiske medborgere. Eksempler kan være kunnskap om det politiske systemet i Norge, internasjonal politikk, og menneskerettigheter (herunder barns rettigheter). For meg som har bakgrunn fra samfunnsfagdidaktikk, er dette nærliggende eksempler. Det vil imidlertid være for sn
