Bedre Skole
01.12.2017
Interkulturell kompetanse er evnen til å kommunisere og samhandle effektivt og hensiktsmessig på tvers av kulturer. I et kulturelt mangfoldig samfunn bør dette være et viktig tema også innenfor språkfagene. Begrepet har fått ny aktualitet i forbindelse med revisjonen av læreplanene.
I disse dager jobbes det med fornyelse av skolens fag. Som forsker på interkulturell kompetanse i engelskfaget er det interessant å se i hvilken grad interkulturell kompetanse får en plass i de fornyede læreplanene. Vi vet ikke ennå hva de nye kjerneelementene i engelskfaget blir, men tre offentlige dokumenter kan antas å få sterk påvirkning på arbeidet: Ludvigsen-utvalgets utredning NOU 2015:8 Fremtidens skole, som har gitt sterke føringer for den oppstartede fornyelsen av læreplanene i norsk skole lansert i Stortingsmelding 28 (2016), i tillegg til ny Overordnet del (tidligere Generell del) for læreplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017). Interkulturell kompetanse er ikke nevnt med et ord verken i dagens læreplan, NOU 2015:8, Stortingsmelding 28 eller i ny overordnet del. Derimot har interkulturell kompetanse fått ny aktualitet i prosessen med utarbeidelse av nye kjerneelementer i engelskfaget. Først ble interkulturell kompetanse lansert av kjerneelementgruppa, for så å bli omformulert til kultur- og mangfoldskompetanse. (Utdanningsdirektoratet, 2017). Men hva er egentlig interkulturell kompetanse?
Evnen til å kommunisere med mennesker fra andre kulturer
Interkulturell kompetanse kan kort sammenfattes som evnen til å kommunisere og samhandle effektivt og hensiktsmessig med mennesker fra andre kulturer1 (Samovar & Porter, 2006). Det handler blant annet om å unngå å generalisere på bakgrunn av kultur, og kunne ta høyde for hvordan kulturelle og sosiale praksiser påvirker kommunikasjon. Overlappende, men ikke sammenfallende betegnelser, er interkulturell, flerkulturell, transkulturell, multikulturell eller kosmopolitisk kompetanse. En av de fremste forskerne på feltet, Michael Byram, har utarbeidet et rammeverk for å beskrive de forskjellige delene av det han kaller interkulturell kommunikativ kompetanse (IKK) til bruk •
i språkundervisning. Det innbefatter fem forskjellige komponenter (1997; min oversettelse):
Holdninger: Uttrykt i en nysgjerrig og åpen holdning til andre kulturer som oppfattes som fremmede Kunnskap om egen og andres kulturelle og sosiale praksiser Evnen til å tolke tekster fra andre kulturelle ståsted enn sitt eget Evnen til å lære om og samhandle med mennesker med et annet kulturelt ståsted enn sitt eget. Evnen til å analysere egen og andres kultur kritisk.
Dette er svært viktige evner i et kulturelt mangfoldig samfunn, og kultur og kommunikasjon er naturlige temaer i språkfag. Derfor er det interessant og relevant å se på formuleringer på områder knyttet til IKK i de nevnte dokumentene, med spesiell vekt på Ludvigsen-utvalgets utredning. Jeg vil hevde at interkulturell kompetanse er en del av elevenes danning. Derfor vil jeg kommentere i hvilken grad danningsperspektivet er til stede i Ludvigsen-utvalgets utredning, og sette dette perspektivet opp mot en instrumentell tilnærming til kompetanse.
Norsk skole er forpliktet av grunnsynet som kommer til uttrykk i overordnet del av læreplanen. Den starter med å sitere formålsparagrafen, at opplæringa skal «opne dører mot verda» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 4), og følger opp med et avsnitt om menneskeverdet og k
Gå til medietEvnen til å kommunisere med mennesker fra andre kulturer
Interkulturell kompetanse kan kort sammenfattes som evnen til å kommunisere og samhandle effektivt og hensiktsmessig med mennesker fra andre kulturer1 (Samovar & Porter, 2006). Det handler blant annet om å unngå å generalisere på bakgrunn av kultur, og kunne ta høyde for hvordan kulturelle og sosiale praksiser påvirker kommunikasjon. Overlappende, men ikke sammenfallende betegnelser, er interkulturell, flerkulturell, transkulturell, multikulturell eller kosmopolitisk kompetanse. En av de fremste forskerne på feltet, Michael Byram, har utarbeidet et rammeverk for å beskrive de forskjellige delene av det han kaller interkulturell kommunikativ kompetanse (IKK) til bruk •
i språkundervisning. Det innbefatter fem forskjellige komponenter (1997; min oversettelse):
Holdninger: Uttrykt i en nysgjerrig og åpen holdning til andre kulturer som oppfattes som fremmede Kunnskap om egen og andres kulturelle og sosiale praksiser Evnen til å tolke tekster fra andre kulturelle ståsted enn sitt eget Evnen til å lære om og samhandle med mennesker med et annet kulturelt ståsted enn sitt eget. Evnen til å analysere egen og andres kultur kritisk.
Dette er svært viktige evner i et kulturelt mangfoldig samfunn, og kultur og kommunikasjon er naturlige temaer i språkfag. Derfor er det interessant og relevant å se på formuleringer på områder knyttet til IKK i de nevnte dokumentene, med spesiell vekt på Ludvigsen-utvalgets utredning. Jeg vil hevde at interkulturell kompetanse er en del av elevenes danning. Derfor vil jeg kommentere i hvilken grad danningsperspektivet er til stede i Ludvigsen-utvalgets utredning, og sette dette perspektivet opp mot en instrumentell tilnærming til kompetanse.
Norsk skole er forpliktet av grunnsynet som kommer til uttrykk i overordnet del av læreplanen. Den starter med å sitere formålsparagrafen, at opplæringa skal «opne dører mot verda» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 4), og følger opp med et avsnitt om menneskeverdet og k
