Fagpressenytt

Måten ordet blir fordelt på i klasserommet, har betydning både for hva som blir sagt, hvordan det blir sagt, og hvem som sier det. Elevenes mulighet til å tenke, komme til orde, trene muntlighet og i det lange løp utvikle evne til å tenke kritisk er avhengig av måten muntligheten organiseres på. Å ha tid og anledning til å formulere ideer, erfaringer og kunnskaper og få respons på dem er viktig både for å forstå og lære. I tillegg får læreren viktig informasjon om hva elevene kan og er interessert i, når de får gode nok mulighetene til å tenke og ta ordet.

Et tryllemiddel
For noe over 100 år siden ivret pedagogen og politikeren Ernst Kaper1 for å innføre «klasseundervisning» med håndsopprekning i den danske skolen. I klassen skulle det være elever fra samme årskull, og elevene skulle selv ta initiativ til å si noe gjennom å rekke opp hånden. Målet var at elevene skulle arbeide seg fram til svar med utgangspunkt i informasjon fra læreboka og læreren, i stedet for at læreren presenterte dem direkte.
Kaper omtalte arbeidsmåten som «et Tryllemiddel» (Kaper, 1903, s. 35) som skulle bidra til å engasjere elevene og få dem til å tenke og prøve seg fram i stedet for å lære svar utenat. Utgangspunktet for undervisningen skulle være kunnskapen om at elevenes innstilling og tenkning var viktig for hvor mye de lærte. Kaper gikk dermed imot den tradisjonelle overhøringen hvor én og én elev ble hørt av læreren i stoff som var pugget inn på forhånd. I stedet for å innprente kunnskap og høre hver enkelt elev skulle læreren gå i dialog med alle elevene. Læreren skulle gjennomgå lærestoffet på en måte som stimulerte elevene til å mobilisere egne kunnskaper, ideer og spørsmål ? «at give sin Viden, Forståelse eller Iagttagelse Luft» (s. 35). Dette skulle læreren møte med kunnskap og ideer. På denne måten skulle læreren «fremkalde og varsomt regulere Barnets Tanker» (s. 12?13) og gjør